Early winter, wind and rain replaced the cold, as I leave the shoppingcenter parking lot I discover something is wrong with one front wheel. I pull over at a bus stop. As I feared, the tyre is completely, totally flat! Can the situation be any worse? Oh yes, it can! Right behind me is another car, and out of it comes a real macho-man. Tan, black-eyed beach-lion dressed for winter.
In a stuttering attempt at speaking Norwegian, he states that I have to get into his car, because my tyre is flat, and therefor he must drive me home and get this sorted. I never have the habit of being obedient, and I certainly do not want to sit in his car. So I open the trunk and start looking for spare wheel and necessary tools. He explains that he is a strong, big man, and he is not able to fix this, so it is stupid of me to even try. While I keep doing my things, he moves very close and gets more and more insisting, in his nagging. Why do Norwegian women have to be so stubborn and wilful? Stop this already!
The situation became very unpleasant. It was cold and difficult, at the same time I became annoyed, angry, and scared. But luckily two other cars stopped, and that was ordinary, normal Totninger (people from this erea). Men in safety shoes and coveralls bought at the local co-op. This made our new fellow citizen disappear very quickly, still expressing his indignation.
The Toten-men apparently sensed my state of mind, and they wisely kept some distance, and made some joking comments. Asking if this could be a problem? No, probably I just liked this place to change tyre, maybe I had forgotten the winter tyres on one side. And they would love to help, but unfortunately they didn`t have an umbrella. But CRC and a mallet appeared, to loosen the very tight wheel nuts. I even got some muscle help. Just enough to get it loose, so I could manage it. That is true musicality, in interaction between people, to know when to help without anyone need to ask, and to know when to step aside and let the other person keep some self-esteem.
When I was even served some coffee, the negative experience had been turned around to become a nice evening that restored my faith in human beings! We had a light, joking tone between us, so I dared to ask them if they stopped because they saw it is a female driver? They asked if I think I am that pretty! We had some good laughs about all the out-of-gas jokes, but agreed that of course in reality we would all stop to help others regardless of gender. Because, as they reminded me, we are all “folk”.
I don`t know how to translate that word. Google suggests “people”, that is not accurate. When you would say “as a gentleman” in English, we would say “som folk” in Norwegian. And that is gender neutral… we are all “folk”!
And this is my point. It is better to be “folk”, than a tender little flower to be put in a vase and placed where the owner wants, and exhibited at the right events. So we accept the logical consequences, that if someone tries to use femininity to make others do a job for them, they are asked where they keep the wheel-chair. It is nice when someone open the door for me, if that does not mean I have to wait to let him do it. It is also natural for me to open the door for men, if I am first. Respect is a two way street!
Just as it takes two parts to develop our, by others standards, very free and liberal rules for relationships.
A lot has been said about Eilert Sundt and his social scientific research in the 1850s. How he used systematic analysis of the statistic material, and how this made him develop a deeper understanding and more sympathetic view of the rural culture. How he changed from being the condemning, moralistic person in office, with a need to educate. In my opinion his way of describing the causes behind the raise in the number of unprovided children out of wedlock, it is epic! He compare with a flood in the river Glomma. When it is much snow in the mountains, when it melts fast, when the river runs wild in the upper parts of the valley, then the farmers in the lowlands are not surprised by the flood. Likewise, he shows how in the first half of the 1800s it is a huge number of children born. So the officials should not have been so surprised that 20 years later it is a lot of young women in fertile age. He rounds of this by recording an excellent interview with an old woman, showing how the so-called promiscuity has been at least as bad in earlier times. The difference is back in her days, the population was not growing so fast, it was much fewer young people competing for the jobs, and easier to make a living. He then goes back to the statistics, and show how the percentage of women who had one or two children before they married has been very stable, over a long period of time. And how most of them ended up building sound families and good lives, nevertheless.
His project: “About the immorality in Norway” instead become about the morality! Admitting that it has served us well, this idea to give girls a lot of freedom to make their own decisions and choices.
But the prerequisite for this, of course, is that they had a lot of good, trustworthy men to choose from!
Almost hundred years earlier, Axel Christian Smith published his topographic descriptions of Østerdalen, in eastern Norway. In this works he even discusses the population growth. In the 1700s it is not usual to question the fact that more inhabitants equal bigger workforce, more taxes and greater wealth for the nation. So Smith is rather careful when he suggests that maybe it can be good reasons for families to try to avoid pregnancies… and maybe that can even be in the nation’s best interest.
This is at the heart of another core issue in the everlasting tug-of-war between the establishment and the populist, between the bourgeois and the peasant, the ordinary people. And the rural everyday life usually manifest as a healthy balance, a double thinking. Of course every child is a blessing, of course we celebrate fertility in all its forms… but it might still be wise to try and limit the fertility. We should count our blessings… so maybe it should not be too many of them?
So there have been a lot of theories and practices for family planning, some rather amusing to read about. It was important to teach the girls to have fun on their own. A good, pleasant washing every morning can make it easier to resist other temptations. Not only for the young girls, but even more in matrimony. Then it could of course even be a source for power, as we know from many stories, pure blackmail against the poor husband. Before TV shows and sex education in schools, the sources for knowledge in this field was mothers, grandmothers, aunts and friends. And jokes and anecdotes! Making fun of girls who had not been taught anything at home. Stories about Friday-rules, about sleeping arrangements. About desperate men. And of course about young, newly wed women who couldn`t manage to keep to their own rules.
This is a rich side of our popular culture, partly documented through shows and books of anecdotes; we never get tired of watching exchange of daring stories on TV. What we never think about, is that the men would have to respect the women’s decisions. Safe periods and taking care of one’s own business, it would be of little relevance if the husband considered the wife to be his property to do what he wants!
Between the female ideals and the male ideals, there has to be symmetry.
So, what is it that makes us “folk”? Could it just be that we grow up? Little children learn to not only think about themselves, that others become sad if they get less of the chocolate. Young people are looking for their own identity, find out who they are. They see themselves mirrored in others reactions, are always very conscious of what their peers will say, how they can get admiration from the group. Piet Hein said about looking for the fixed point, the Archimedian point that everything else is relative to: If you do not find it inside yourself, you will find it nowhere. That is to grow up. That is to become “folk”.
That is the starting point to develop our own identity. We no longer need to fulfil other people’s expectations; we no longer need to try to conform to predetermined gender roles. Thus, we do no longer need to push others into opposite gender roles just to strengthen our own. Now we can see other people’s needs, and put the welfare of others ahead of peer pressure and bigoted condemnation. Now we can build true relations, maybe also family, instead of just building our own egoistic position in a social group.
The macho- man who was so provoked because I neglected him, and changed the tyre myself, maybe he came from more gender segregated society. More like to the bourgeois world that Eilert Sundt represented. A world where men live their lives in arenas where they socialise with other men and it is these peers that are important to them, their opinion that matter. And family, wife and children, are something that the man take care of, and something that is important for his status in the group.
Teachers, officials, priests, we had many of those who tried to teach us ordinary people this more decent way of living… Generations of ordinary people have shown a remarkable and admirable patience in listening to all the lecturing. It just did not have much interest for real life.
An old teacher once told me about when he started his studying. He was told to distance himself and lay off everything from Toten, and it was not just the dialect. In his old age he was very remorseful, and it was important to him that teachers in the future did not do the same mistakes that he had done. He was a strong advocate for more respect for the children, the culture and the values that they carried, the ballast from home. But now more than ever are we faced with very strong attempts to mould us in the same academic, bourgeois ideal. At the same time we might have reason to worry about those few new citizens with strong, outspoken attitudes that can be clashing with ours.
But we have dealt with moralists and men of darkness for so long. They never made any lasting impact before. I find it difficult to believe that most ordinary men will change now. And for us women here, we are not easy to take control over and put in a vase. So it is my bet that we will all continue to be “folk”.
lørdag 26. januar 2013
onsdag 23. januar 2013
Om menn og folk, og karfolk
Førjulsvinter, regn og vind veksler med kulda, i det jeg kjører ut fra parkeringsplassen ved kjøpesenteret skjønner jeg at noe er galt med forhjulet. Kjører inn på en busslomme. Ganske riktig, dekket er helt, totalt flatt! Kan verden bli verre? Å ja da. For rett bak meg kommer en annen bil og stopper, og ut kommer en ordentlig mannemann, en strandløve i vinterklær.
Han konstaterer på dårlig norsk at jeg må sette meg inn i hans bil, for hjulet mitt er punktert og han skal visst ordne opp og kjøre meg hjem. Nå har ikke jeg for vane å la meg kommandere, og jeg ville ikke inn i hans bil. Så jeg takket høflig nei, åpnet bakluka og begynte å rote etter jekk og reservehjul. Han forklarte meg at han var en stor, sterk mann og han kunne ikke gjøre dette, så da var det direkte tåpelig av meg å prøve. Mens jeg puslet rundt bilen var han hele tiden helt oppå meg, med insisterende og etter hvert irritert masing. Hvorfor er vi norske damer så sta og så egenrådige? Slutt med det der nå!
Situasjonen var ordentlig ubehagelig. Jeg frøs og strevde, og samtidig ble jeg sint og litt skremt. Men så kom heldigvis to biler til, med helt vanlige, normale Totninger. I karakteristisk dress fra Felleskjøpet, og vernesko. Da forsvant vår nye landsmann umiddelbart, mens han fortsatte å gi utrykk for sin indignasjon over norske damers vrangvilje.
Totningene enset nok at humøret mitt ikke var helt på topp, så de holdt litt klokelig avstand og spøkte litt. Og fastslo at dette så da ikke ut til å være noe problem. Spøkte om at jeg hadde sikkert bare funnet ut at dette var beste stedet å skifte til vinterhjul. De skulle gjerne hjulpet, men hadde glemt paraply… Men det dukket opp fra bilen deres både CRC og en klubbe for å løsne hjulboltene, og litt muskelhjelp fikk jeg også. Bare akkurat så mye at jeg klarte resten selv. Det er musikalitet i samhandling med andre mennesker, det! Å vite når man skal hjelpe, uten å bli spurt, og å vite når man skal trekke seg unna, å la den som trengte hjelp få beholde litt selvtillit.
Da jeg til og med ble servert kaffe, så hadde den negative opplevelsen blitt til en virkelig hyggelig kveld som gjenopprettet min tillit til menneskeheten. Og tonen var blitt så lett at jeg dristet meg til å spørre dem om de stoppet opp fordi de så at det var kvinnelig sjåfør. De lurte på om jeg trodde jeg var så pen! Det ble litt morsomheter om tom-for-bensin vitser, men selvfølgelig ville de ikke oppført seg forskjellig, om det var en mann eller en dame som trengte hjelp. Vi er folk alle sammen, her på Toten…
Og der er vi ved sakens kjerne. Heller være folk, enn en sart liten blomst som kan settes i en vase, plasseres der eieren ønsker, og vises fram etter behov. Så er det en logisk konsekvens at den som forsøker å bruke kvinnelighet for å få andre til å gjøre en jobb for seg, blir spurt hvor hun har rullestolen! Det er hyggelig om noen åpner døra for meg, men ikke om jeg må vente for å la ham gjøre det. Og det er like selvfølgelig at jeg holder døra for en mann. Respekt går begge veier! Akkurat som det skal to parter til for å utvikle de, etter omverdenens oppfatning, temmelig liberale reglene vi har hatt for samliv.
Mye er sagt om Eilert Sundts forskning i 1850-åra, hvordan han gjennom systematiske analyser begynte å få forståelse for bondekulturen. Hvordan han beveget seg bort fra å være en fordømmende embedsmann med et behov for å reformere og oppdra. Jeg synes han har en helt episk beskrivelse av årsakssammenhenger, når han sammenligner den store økningen i antall uforsørgede lausunger med flommen i Glomma. Når det er stor snøsmelting og flom øverst i dalene, så pleier ikke bøndene lenger nede i elva å bli overrasket over flommen… Han viser ved statistikk hvordan embedsmennene burde ha sett at store fødselstall i en generasjon fører til mange gifteklare ungjenter 20 år senere. Dette topper han med noen flotte beskrivelser av dybdeintervjuer med gamle damer, som så til de grader viser hvordan den såkalte usedeligheten har vært minst like ille i tidligere tider, bare at da var det færre unge og lettere å få arbeid. Og statistikken viser også at andelen som har fått både et og to barn før de giftet seg, den er ganske uforandret, det samme er andelen jenter som har klart seg ganske bra allikevel. «Beskrivelse av usedeligheten i Norge» blir i stedet til beskrivelsen av sedeligheten, en ganske talende innrømmelse av at det har fungert ganske bra, dette med at jentene har hatt frihet til å ta sine egne valg.
Men det fordrer jo at de har hatt bra menn å velge mellom!
Nesten hundre år tidligere utga Axel Christian Smith sine topografiske beskrivninger over Østerdalen. Der diskuterer han også befolkningsutvikling. På 1700-tallet var det nokså uvanlig å problematisere sannheter som at større befolkning betyr større skattegrunnlag, mer rikdom og sterkere land. Smith er da også ganske forsiktig når han antyder at det kan være gode grunner til at noen familier har et ønske om å begrense antall barn… og at dette faktisk kan være til samfunnets beste. Her er vi ved et annet kjernespørsmål i denne evigvarende drakampen mellom offentlig moral og folkedypet, mellom embedsmenn og akademikere og bondekultur og vanlige folk. Og det folkelige arter seg som regel som en sunn balanse, en dobbelthet. Selvfølgelig er hvert eneste barn en velsignelse, vi feirer fruktbarhet i alle sammenhenger… men det kan være greit å forsøke å begrense fruktbarheten litt, også. Vi skal jo telle våre velsignelser… og da er det vel greit at det ikke er altfor mange av dem?
Derfor har teoriene om familieplanlegging vært mange, og til dels underholdende. For eksempel å lære jentene å ha det bra på egenhånd. For om man vasker seg godt hver morgen, er det lettere å motstå andre fristelser… Ikke bare for ungjenter, men minst like mye i ekteskapet. Da kan det også være et maktmiddel, som det finnes mange beskrivelser av, direkte utpressing mot ektemannen. Før TV-programmer og seksualundervisning på skolen, så var kildene til kunnskap på dette området mødre, bestemødre, tanter og venninner. Og vitser! Spøking og historier om jenter som ikke var blitt fortalt noe hjemme. Vitser om fredagsregelen, om å ligge anføttes, og selvfølgelig om desperate mannfolk. Og om unge, nygifte kvinnfolk, som fikk problemer med sine egne regler.
Det er en frodig side ved dagligkulturen, til dels dokumentert gjennom folkelige vitsesamlinger. Det som ingen tenker over her, er at alle disse historiene forutsetter at mannen respekterer et nei. Hverken sikre perioder eller å kose seg hver for seg ville vært relevant hvis kona var mannens eiendom…
Mellom kvinnerolle og mannsrolle må det jo nødvendigvis være en symmetri. Så hva er det som gjør at vi er folk her, alle sammen? Kan det være fordi gutta vokser opp og blir menn? Småunger lærer å ikke bare tenke på seg selv, at andre blir lei seg om de ikke får av sjokoladen. Ungdommer leter etter egen identitet, speiler seg selv i andres reaksjoner, tenker hele tiden på hva kameratene vil si, og hvordan de kan oppnå beundring fra de andre. Piet Hein sa om det å lete etter det faste Arkimediske punkt, det som alt annet er relativt i forhold til: Den som ikke finner det inni seg selv, finner det ingen steder. Det er å vokse opp, å bli folk.
Da kan vi utvikle vår egen identitet. Vi trenger ikke lenger oppfylle andres forventninger, ikke leve i forutbestemte kjønnsroller. Dermed trenger vi heller ikke pådytte partneren en komplementær kjønnsrolle for å styrke vår egen. Da kan vi se andres behov, og sette andres velferd foran gruppepress og trangsynt fordømming. Da kan vi velge å bygge relasjoner, kanskje familie, i stedet for å bygge opp vår egen posisjon i en sosial gruppe.
Mannemannen som ble så provosert av at jeg overså ham, og skiftet dekket selv, han kom kanskje fra et mer kjønnssegregert samfunn. Mer i tråd med det borgerlige som Eilert Sundt representerte. Hvor mennene levde sine liv på arenaer hvor de forholdt seg til andre menn, og det viktige var hva denne gruppen mente. Og familien, kvinner og barn, var hans ansvar å ta seg av, og dermed en del av hans status. Embedsmenn, prester, lærere, vi har hatt mange av dem som skulle lære oss vanlige folk å leve mer anstendig. Vanlige, alminnelige folk har utvist en utrolig overbærenhet og tålmodighet gjennom tidene, og hørt på formaningene. Det hadde bare ikke så mye relevans for det virkelige liv.
Jeg husker en gammel lærer som fortalte meg om da han begynte å studere. Hvordan han var blitt formant om å legge av seg alt Totensk, og det var ikke bare dialekta det var snakk om. På sine eldre dager så var han full av anger, han var så opptatt av at framtidas lærere ikke skulle gjøre det samme som han. At de skulle ha mer respekt for den kulturen og de verdiene som ungene hadde med seg hjemmefra. Om det har blitt noen forandring, så er det vel heller i retning av at vi alle skal formes inn i det samme akademiske, borgerlige idealet. Og samtidig så har vi kanskje grunn til å være bekymret for mange nye landsmenn med til dels sterke holdninger som går litt på tvers.
Men vi har såpass lang erfaring nå med mørkemenn og moralister. Jeg har vanskelig for å virkelig tro at karfolk flest kommer til å forandre seg så mye. Og vi kvinnfolka her er ikke så lette å passe på, og sette i vase. Så vi kommer nok til å fortsette å være folk, alle sammen, vi!
Han konstaterer på dårlig norsk at jeg må sette meg inn i hans bil, for hjulet mitt er punktert og han skal visst ordne opp og kjøre meg hjem. Nå har ikke jeg for vane å la meg kommandere, og jeg ville ikke inn i hans bil. Så jeg takket høflig nei, åpnet bakluka og begynte å rote etter jekk og reservehjul. Han forklarte meg at han var en stor, sterk mann og han kunne ikke gjøre dette, så da var det direkte tåpelig av meg å prøve. Mens jeg puslet rundt bilen var han hele tiden helt oppå meg, med insisterende og etter hvert irritert masing. Hvorfor er vi norske damer så sta og så egenrådige? Slutt med det der nå!
Situasjonen var ordentlig ubehagelig. Jeg frøs og strevde, og samtidig ble jeg sint og litt skremt. Men så kom heldigvis to biler til, med helt vanlige, normale Totninger. I karakteristisk dress fra Felleskjøpet, og vernesko. Da forsvant vår nye landsmann umiddelbart, mens han fortsatte å gi utrykk for sin indignasjon over norske damers vrangvilje.
Totningene enset nok at humøret mitt ikke var helt på topp, så de holdt litt klokelig avstand og spøkte litt. Og fastslo at dette så da ikke ut til å være noe problem. Spøkte om at jeg hadde sikkert bare funnet ut at dette var beste stedet å skifte til vinterhjul. De skulle gjerne hjulpet, men hadde glemt paraply… Men det dukket opp fra bilen deres både CRC og en klubbe for å løsne hjulboltene, og litt muskelhjelp fikk jeg også. Bare akkurat så mye at jeg klarte resten selv. Det er musikalitet i samhandling med andre mennesker, det! Å vite når man skal hjelpe, uten å bli spurt, og å vite når man skal trekke seg unna, å la den som trengte hjelp få beholde litt selvtillit.
Da jeg til og med ble servert kaffe, så hadde den negative opplevelsen blitt til en virkelig hyggelig kveld som gjenopprettet min tillit til menneskeheten. Og tonen var blitt så lett at jeg dristet meg til å spørre dem om de stoppet opp fordi de så at det var kvinnelig sjåfør. De lurte på om jeg trodde jeg var så pen! Det ble litt morsomheter om tom-for-bensin vitser, men selvfølgelig ville de ikke oppført seg forskjellig, om det var en mann eller en dame som trengte hjelp. Vi er folk alle sammen, her på Toten…
Og der er vi ved sakens kjerne. Heller være folk, enn en sart liten blomst som kan settes i en vase, plasseres der eieren ønsker, og vises fram etter behov. Så er det en logisk konsekvens at den som forsøker å bruke kvinnelighet for å få andre til å gjøre en jobb for seg, blir spurt hvor hun har rullestolen! Det er hyggelig om noen åpner døra for meg, men ikke om jeg må vente for å la ham gjøre det. Og det er like selvfølgelig at jeg holder døra for en mann. Respekt går begge veier! Akkurat som det skal to parter til for å utvikle de, etter omverdenens oppfatning, temmelig liberale reglene vi har hatt for samliv.
Mye er sagt om Eilert Sundts forskning i 1850-åra, hvordan han gjennom systematiske analyser begynte å få forståelse for bondekulturen. Hvordan han beveget seg bort fra å være en fordømmende embedsmann med et behov for å reformere og oppdra. Jeg synes han har en helt episk beskrivelse av årsakssammenhenger, når han sammenligner den store økningen i antall uforsørgede lausunger med flommen i Glomma. Når det er stor snøsmelting og flom øverst i dalene, så pleier ikke bøndene lenger nede i elva å bli overrasket over flommen… Han viser ved statistikk hvordan embedsmennene burde ha sett at store fødselstall i en generasjon fører til mange gifteklare ungjenter 20 år senere. Dette topper han med noen flotte beskrivelser av dybdeintervjuer med gamle damer, som så til de grader viser hvordan den såkalte usedeligheten har vært minst like ille i tidligere tider, bare at da var det færre unge og lettere å få arbeid. Og statistikken viser også at andelen som har fått både et og to barn før de giftet seg, den er ganske uforandret, det samme er andelen jenter som har klart seg ganske bra allikevel. «Beskrivelse av usedeligheten i Norge» blir i stedet til beskrivelsen av sedeligheten, en ganske talende innrømmelse av at det har fungert ganske bra, dette med at jentene har hatt frihet til å ta sine egne valg.
Men det fordrer jo at de har hatt bra menn å velge mellom!
Nesten hundre år tidligere utga Axel Christian Smith sine topografiske beskrivninger over Østerdalen. Der diskuterer han også befolkningsutvikling. På 1700-tallet var det nokså uvanlig å problematisere sannheter som at større befolkning betyr større skattegrunnlag, mer rikdom og sterkere land. Smith er da også ganske forsiktig når han antyder at det kan være gode grunner til at noen familier har et ønske om å begrense antall barn… og at dette faktisk kan være til samfunnets beste. Her er vi ved et annet kjernespørsmål i denne evigvarende drakampen mellom offentlig moral og folkedypet, mellom embedsmenn og akademikere og bondekultur og vanlige folk. Og det folkelige arter seg som regel som en sunn balanse, en dobbelthet. Selvfølgelig er hvert eneste barn en velsignelse, vi feirer fruktbarhet i alle sammenhenger… men det kan være greit å forsøke å begrense fruktbarheten litt, også. Vi skal jo telle våre velsignelser… og da er det vel greit at det ikke er altfor mange av dem?
Derfor har teoriene om familieplanlegging vært mange, og til dels underholdende. For eksempel å lære jentene å ha det bra på egenhånd. For om man vasker seg godt hver morgen, er det lettere å motstå andre fristelser… Ikke bare for ungjenter, men minst like mye i ekteskapet. Da kan det også være et maktmiddel, som det finnes mange beskrivelser av, direkte utpressing mot ektemannen. Før TV-programmer og seksualundervisning på skolen, så var kildene til kunnskap på dette området mødre, bestemødre, tanter og venninner. Og vitser! Spøking og historier om jenter som ikke var blitt fortalt noe hjemme. Vitser om fredagsregelen, om å ligge anføttes, og selvfølgelig om desperate mannfolk. Og om unge, nygifte kvinnfolk, som fikk problemer med sine egne regler.
Det er en frodig side ved dagligkulturen, til dels dokumentert gjennom folkelige vitsesamlinger. Det som ingen tenker over her, er at alle disse historiene forutsetter at mannen respekterer et nei. Hverken sikre perioder eller å kose seg hver for seg ville vært relevant hvis kona var mannens eiendom…
Mellom kvinnerolle og mannsrolle må det jo nødvendigvis være en symmetri. Så hva er det som gjør at vi er folk her, alle sammen? Kan det være fordi gutta vokser opp og blir menn? Småunger lærer å ikke bare tenke på seg selv, at andre blir lei seg om de ikke får av sjokoladen. Ungdommer leter etter egen identitet, speiler seg selv i andres reaksjoner, tenker hele tiden på hva kameratene vil si, og hvordan de kan oppnå beundring fra de andre. Piet Hein sa om det å lete etter det faste Arkimediske punkt, det som alt annet er relativt i forhold til: Den som ikke finner det inni seg selv, finner det ingen steder. Det er å vokse opp, å bli folk.
Da kan vi utvikle vår egen identitet. Vi trenger ikke lenger oppfylle andres forventninger, ikke leve i forutbestemte kjønnsroller. Dermed trenger vi heller ikke pådytte partneren en komplementær kjønnsrolle for å styrke vår egen. Da kan vi se andres behov, og sette andres velferd foran gruppepress og trangsynt fordømming. Da kan vi velge å bygge relasjoner, kanskje familie, i stedet for å bygge opp vår egen posisjon i en sosial gruppe.
Mannemannen som ble så provosert av at jeg overså ham, og skiftet dekket selv, han kom kanskje fra et mer kjønnssegregert samfunn. Mer i tråd med det borgerlige som Eilert Sundt representerte. Hvor mennene levde sine liv på arenaer hvor de forholdt seg til andre menn, og det viktige var hva denne gruppen mente. Og familien, kvinner og barn, var hans ansvar å ta seg av, og dermed en del av hans status. Embedsmenn, prester, lærere, vi har hatt mange av dem som skulle lære oss vanlige folk å leve mer anstendig. Vanlige, alminnelige folk har utvist en utrolig overbærenhet og tålmodighet gjennom tidene, og hørt på formaningene. Det hadde bare ikke så mye relevans for det virkelige liv.
Jeg husker en gammel lærer som fortalte meg om da han begynte å studere. Hvordan han var blitt formant om å legge av seg alt Totensk, og det var ikke bare dialekta det var snakk om. På sine eldre dager så var han full av anger, han var så opptatt av at framtidas lærere ikke skulle gjøre det samme som han. At de skulle ha mer respekt for den kulturen og de verdiene som ungene hadde med seg hjemmefra. Om det har blitt noen forandring, så er det vel heller i retning av at vi alle skal formes inn i det samme akademiske, borgerlige idealet. Og samtidig så har vi kanskje grunn til å være bekymret for mange nye landsmenn med til dels sterke holdninger som går litt på tvers.
Men vi har såpass lang erfaring nå med mørkemenn og moralister. Jeg har vanskelig for å virkelig tro at karfolk flest kommer til å forandre seg så mye. Og vi kvinnfolka her er ikke så lette å passe på, og sette i vase. Så vi kommer nok til å fortsette å være folk, alle sammen, vi!
fredag 18. januar 2013
We need gnoms!
The ancient Nisse who at some point was associated with Jul and gifts… Not Santa Claus. The thick, round, laughing figure with elves as helpers, at shopping malls in December. No, I'm talking about the little, thin guy, with pointed ears and evil grin. The bad-tempered, implacable, invisible, who can take make all sorts of mischief, and who sees everything we do.
If you kick the cat, or lose your temper and give one of the kids a slap, when you think no one is watching ... the nisse sees it! If anyone should be so lazy that they cannot be bothered take good care of their animals, even if everybody still only think well of them, the nisse knows the truth. Everything you do to someone who is weaker than you, the nisse saw it and the nisse never forgives.
He keeps an eye on the children, too, of course. If one of the kids is bothering the cat, destroying birds nests, scaring the horses ... the nisse sees it. If a child tries to climb up to reach the cookie jar on the top shelf in the kitchen, it may well be that the nisse gives a hand supporting the chair. But if big brother steals a cake from his little brother, the nisses eyes turn black. We may even remember from childhood, if we decided it would be fun to put soap on the wheelbarrow handles, we might hear the nisse giggling and laughing. But if we teased the rooster chicks to make them to fight, then we suddenly felt his eyes burning in our neck, and that was not pleasant.
If we made the nisse angry, there is no end to the mischief he can do, the obstacles that he can place in our path. Everything we try will fail, and no matter how hard we try it is impossible to succeed. Basically, we know why the fence turned out skewed, and the cabinet door will never close properly. We can try on again, time after time, but skewed it will be. And to buy a lottery ticket would certainly be a waste of money. Nissen is an ill-tempered, unforgiving little guy, it is not easy to get on his right side again. All falsehood is easily seen through. He sits there on your shoulder and taunts you, laughingly: "Yes, now you would try to be kind, so genuinely selfless ..." To escape is of course useless, the nisse always manages to hide in the moving boxes. So it's probably best to be careful not to get on the wrong side in the first place!
Previously, it might be that parents used the nisse to scare their children to much, and made them neurotic. Adults can also be completely paralyzed if they always see themselves through the nisses most judgmental gaze, Selma Lagerlöf have some excellent descriptions of this. So, this respect for the nisse, as it is with most other things: Everything in moderation.
Nowadays it might be that we could have benefited from a bit more presence in our lives, of the stabbursnisse, the goblin that lives in our barns and storehouses!
If you kick the cat, or lose your temper and give one of the kids a slap, when you think no one is watching ... the nisse sees it! If anyone should be so lazy that they cannot be bothered take good care of their animals, even if everybody still only think well of them, the nisse knows the truth. Everything you do to someone who is weaker than you, the nisse saw it and the nisse never forgives.
He keeps an eye on the children, too, of course. If one of the kids is bothering the cat, destroying birds nests, scaring the horses ... the nisse sees it. If a child tries to climb up to reach the cookie jar on the top shelf in the kitchen, it may well be that the nisse gives a hand supporting the chair. But if big brother steals a cake from his little brother, the nisses eyes turn black. We may even remember from childhood, if we decided it would be fun to put soap on the wheelbarrow handles, we might hear the nisse giggling and laughing. But if we teased the rooster chicks to make them to fight, then we suddenly felt his eyes burning in our neck, and that was not pleasant.
If we made the nisse angry, there is no end to the mischief he can do, the obstacles that he can place in our path. Everything we try will fail, and no matter how hard we try it is impossible to succeed. Basically, we know why the fence turned out skewed, and the cabinet door will never close properly. We can try on again, time after time, but skewed it will be. And to buy a lottery ticket would certainly be a waste of money. Nissen is an ill-tempered, unforgiving little guy, it is not easy to get on his right side again. All falsehood is easily seen through. He sits there on your shoulder and taunts you, laughingly: "Yes, now you would try to be kind, so genuinely selfless ..." To escape is of course useless, the nisse always manages to hide in the moving boxes. So it's probably best to be careful not to get on the wrong side in the first place!
Previously, it might be that parents used the nisse to scare their children to much, and made them neurotic. Adults can also be completely paralyzed if they always see themselves through the nisses most judgmental gaze, Selma Lagerlöf have some excellent descriptions of this. So, this respect for the nisse, as it is with most other things: Everything in moderation.
Nowadays it might be that we could have benefited from a bit more presence in our lives, of the stabbursnisse, the goblin that lives in our barns and storehouses!
onsdag 16. januar 2013
Jeg tror på nissen!
Ikke julenissen. Eller tykk, rund, blid Santa med alver som hjelpere. Nei, jeg snakker om stabbursnissen og fjøsnissen og låvenissen. De små, tynne med spisse ører og ondskapsfullt flir. De arrige, uforsonlige, usynlige, som kan stelle til alt slags ugagn, og som ser alt vi gjør.
Om vi sparker til katta, eller mister besinnelsen og gir en av ungene en ørefik, når vi tror at ingen ser det… nissen ser! Om noen skulle være så late at de ikke gidder stelle pent med dyra sine, om alle mennesker fortsatt bare tror godt om dem, nissen vet sannheten. Alt du gjør mot noen som er svakere enn deg, nissen ser det, og nissen tilgir aldri.
Han følger med og ser alt som barna gjør, også, selvsagt. Om en av ungene plager katta, ødelegger fugleredet, skremmer hestene… nissen ser det. Om en unge forsøker å klatre opp for å nå kakeboksen på den øverste hylla på kjøkkenet, så kan det vel hende at nissen støtter stolen litt. Men om storebror stjeler en kake fra lillebror, da blir nissen svart i blikket. Vi husker det nok selv, fra barndommen, at om vi fant på å smøre grønnsåpe på trillebårhåndtakene så hørte vi kanskje nissen knegge og le godt i skjegget. Men om vi fant på å erte hanekyllingene for å få dem til å sloss, da kjente vi plutselig blikket fra nissen i nakken, og det var ikke trivelig.
Når nissen først har blitt sint, så er det ikke noen ende på ugagn han kan stelle i stand. Da går det meste på tverke, og uansett hvor hardt vi prøver så er det umulig å lykkes med det vi gjør. Innerst inne vet vi jo hvorfor gjerdet ble skeivt og skapdøra aldri vil lukke ordentlig. Vi kan prøve om igjenn, gang etter gang, men like skeivt blir det. Og å kjøpe skrapelodd ville nok være bortkastede penger.
Nissen er en arrig, langsint liten tass, som det ikke er lett å blidgjøre. All falskhet blir lett gjennomskuet. Han sitter der på skuldra og hånler: «Ja, nå var du vel snill, så oppriktig uselvisk…» Å rømme nytter jo heller ikke, nissen klarer alltid å gjemme seg i flyttelasset. Så det er nok best å passe på å ikke komme på vrangsida! Før i tida hendte det vel at foreldre skremte ungene med nissen, så de fikk angst av det. Voksne kan også bli helt handlingslammet om de alltid ser seg selv gjennom nissens mest fordømmende blikk, Selma Lagerløf har noen glimrende beskrivelser av det. Så det er med denne respekten for nissen, som det er med det meste annet: Alt med måte.
Nå kan det hende at vi kunne ha godt av litt mer tilstedeværelse fra stabbursnissen!
Om vi sparker til katta, eller mister besinnelsen og gir en av ungene en ørefik, når vi tror at ingen ser det… nissen ser! Om noen skulle være så late at de ikke gidder stelle pent med dyra sine, om alle mennesker fortsatt bare tror godt om dem, nissen vet sannheten. Alt du gjør mot noen som er svakere enn deg, nissen ser det, og nissen tilgir aldri.
Han følger med og ser alt som barna gjør, også, selvsagt. Om en av ungene plager katta, ødelegger fugleredet, skremmer hestene… nissen ser det. Om en unge forsøker å klatre opp for å nå kakeboksen på den øverste hylla på kjøkkenet, så kan det vel hende at nissen støtter stolen litt. Men om storebror stjeler en kake fra lillebror, da blir nissen svart i blikket. Vi husker det nok selv, fra barndommen, at om vi fant på å smøre grønnsåpe på trillebårhåndtakene så hørte vi kanskje nissen knegge og le godt i skjegget. Men om vi fant på å erte hanekyllingene for å få dem til å sloss, da kjente vi plutselig blikket fra nissen i nakken, og det var ikke trivelig.
Når nissen først har blitt sint, så er det ikke noen ende på ugagn han kan stelle i stand. Da går det meste på tverke, og uansett hvor hardt vi prøver så er det umulig å lykkes med det vi gjør. Innerst inne vet vi jo hvorfor gjerdet ble skeivt og skapdøra aldri vil lukke ordentlig. Vi kan prøve om igjenn, gang etter gang, men like skeivt blir det. Og å kjøpe skrapelodd ville nok være bortkastede penger.
Nissen er en arrig, langsint liten tass, som det ikke er lett å blidgjøre. All falskhet blir lett gjennomskuet. Han sitter der på skuldra og hånler: «Ja, nå var du vel snill, så oppriktig uselvisk…» Å rømme nytter jo heller ikke, nissen klarer alltid å gjemme seg i flyttelasset. Så det er nok best å passe på å ikke komme på vrangsida! Før i tida hendte det vel at foreldre skremte ungene med nissen, så de fikk angst av det. Voksne kan også bli helt handlingslammet om de alltid ser seg selv gjennom nissens mest fordømmende blikk, Selma Lagerløf har noen glimrende beskrivelser av det. Så det er med denne respekten for nissen, som det er med det meste annet: Alt med måte.
Nå kan det hende at vi kunne ha godt av litt mer tilstedeværelse fra stabbursnissen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)