Om menn og folk, og karfolk

Førjulsvinter, regn og vind veksler med kulda, i det jeg kjører ut fra parkeringsplassen ved kjøpesenteret skjønner jeg at noe er galt med forhjulet. Kjører inn på en busslomme. Ganske riktig, dekket er helt, totalt flatt! Kan verden bli verre? Å ja da. For rett bak meg kommer en annen bil og stopper, og ut kommer en ordentlig mannemann, en strandløve i vinterklær.

Han konstaterer på dårlig norsk at jeg må sette meg inn i hans bil, for hjulet mitt er punktert og han skal visst ordne opp og kjøre meg hjem. Nå har ikke jeg for vane å la meg kommandere, og jeg ville ikke inn i hans bil. Så jeg takket høflig nei, åpnet bakluka og begynte å rote etter jekk og reservehjul. Han forklarte meg at han var en stor, sterk mann og han kunne ikke gjøre dette, så da var det direkte tåpelig av meg å prøve. Mens jeg puslet rundt bilen var han hele tiden helt oppå meg, med insisterende og etter hvert irritert masing. Hvorfor er vi norske damer så sta og så egenrådige? Slutt med det der nå!

Situasjonen var ordentlig ubehagelig. Jeg frøs og strevde, og samtidig ble jeg sint og litt skremt. Men så kom heldigvis to biler til, med helt vanlige, normale Totninger. I karakteristisk dress fra Felleskjøpet, og vernesko. Da forsvant vår nye landsmann umiddelbart, mens han fortsatte å gi utrykk for sin indignasjon over norske damers vrangvilje.

Totningene enset nok at humøret mitt ikke var helt på topp, så de holdt litt klokelig avstand og spøkte litt. Og fastslo at dette så da ikke ut til å være noe problem. Spøkte om at jeg hadde sikkert bare funnet ut at dette var beste stedet å skifte til vinterhjul. De skulle gjerne hjulpet, men hadde glemt paraply… Men det dukket opp fra bilen deres både CRC og en klubbe for å løsne hjulboltene, og litt muskelhjelp fikk jeg også. Bare akkurat så mye at jeg klarte resten selv. Det er musikalitet i samhandling med andre mennesker, det! Å vite når man skal hjelpe, uten å bli spurt, og å vite når man skal trekke seg unna, å la den som trengte hjelp få beholde litt selvtillit.

Da jeg til og med ble servert kaffe, så hadde den negative opplevelsen blitt til en virkelig hyggelig kveld som gjenopprettet min tillit til menneskeheten. Og tonen var blitt så lett at jeg dristet meg til å spørre dem om de stoppet opp fordi de så at det var kvinnelig sjåfør. De lurte på om jeg trodde jeg var så pen! Det ble litt morsomheter om tom-for-bensin vitser, men selvfølgelig ville de ikke oppført seg forskjellig, om det var en mann eller en dame som trengte hjelp. Vi er folk alle sammen, her på Toten…

Og der er vi ved sakens kjerne. Heller være folk, enn en sart liten blomst som kan settes i en vase, plasseres der eieren ønsker, og vises fram etter behov. Så er det en logisk konsekvens at den som forsøker å bruke kvinnelighet for å få andre til å gjøre en jobb for seg, blir spurt hvor hun har rullestolen! Det er hyggelig om noen åpner døra for meg, men ikke om jeg må vente for å la ham gjøre det. Og det er like selvfølgelig at jeg holder døra for en mann. Respekt går begge veier! Akkurat som det skal to parter til for å utvikle de, etter omverdenens oppfatning, temmelig liberale reglene vi har hatt for samliv.

Mye er sagt om Eilert Sundts forskning i 1850-åra, hvordan han gjennom systematiske analyser begynte å få forståelse for bondekulturen. Hvordan han beveget seg bort fra å være en fordømmende embedsmann med et behov for å reformere og oppdra. Jeg synes han har en helt episk beskrivelse av årsakssammenhenger, når han sammenligner den store økningen i antall uforsørgede lausunger med flommen i Glomma. Når det er stor snøsmelting og flom øverst i dalene, så pleier ikke bøndene lenger nede i elva å bli overrasket over flommen… Han viser ved statistikk hvordan embedsmennene burde ha sett at store fødselstall i en generasjon fører til mange gifteklare ungjenter 20 år senere. Dette topper han med noen flotte beskrivelser av dybdeintervjuer med gamle damer, som så til de grader viser hvordan den såkalte usedeligheten har vært minst like ille i tidligere tider, bare at da var det færre unge og lettere å få arbeid. Og statistikken viser også at andelen som har fått både et og to barn før de giftet seg, den er ganske uforandret, det samme er andelen jenter som har klart seg ganske bra allikevel. «Beskrivelse av usedeligheten i Norge» blir i stedet til beskrivelsen av sedeligheten, en ganske talende innrømmelse av at det har fungert ganske bra, dette med at jentene har hatt frihet til å ta sine egne valg.

Men det fordrer jo at de har hatt bra menn å velge mellom!

Nesten hundre år tidligere utga Axel Christian Smith sine topografiske beskrivninger over Østerdalen. Der diskuterer han også befolkningsutvikling. På 1700-tallet var det nokså uvanlig å problematisere sannheter som at større befolkning betyr større skattegrunnlag, mer rikdom og sterkere land. Smith er da også ganske forsiktig når han antyder at det kan være gode grunner til at noen familier har et ønske om å begrense antall barn… og at dette faktisk kan være til samfunnets beste. Her er vi ved et annet kjernespørsmål i denne evigvarende drakampen mellom offentlig moral og folkedypet, mellom embedsmenn og akademikere og bondekultur og vanlige folk. Og det folkelige arter seg som regel som en sunn balanse, en dobbelthet. Selvfølgelig er hvert eneste barn en velsignelse, vi feirer fruktbarhet i alle sammenhenger… men det kan være greit å forsøke å begrense fruktbarheten litt, også. Vi skal jo telle våre velsignelser… og da er det vel greit at det ikke er altfor mange av dem?

Derfor har teoriene om familieplanlegging vært mange, og til dels underholdende. For eksempel å lære jentene å ha det bra på egenhånd. For om man vasker seg godt hver morgen, er det lettere å motstå andre fristelser… Ikke bare for ungjenter, men minst like mye i ekteskapet. Da kan det også være et maktmiddel, som det finnes mange beskrivelser av, direkte utpressing mot ektemannen. Før TV-programmer og seksualundervisning på skolen, så var kildene til kunnskap på dette området mødre, bestemødre, tanter og venninner. Og vitser! Spøking og historier om jenter som ikke var blitt fortalt noe hjemme. Vitser om fredagsregelen, om å ligge anføttes, og selvfølgelig om desperate mannfolk. Og om unge, nygifte kvinnfolk, som fikk problemer med sine egne regler.

Det er en frodig side ved dagligkulturen, til dels dokumentert gjennom folkelige vitsesamlinger. Det som ingen tenker over her, er at alle disse historiene forutsetter at mannen respekterer et nei. Hverken sikre perioder eller å kose seg hver for seg ville vært relevant hvis kona var mannens eiendom…

Mellom kvinnerolle og mannsrolle må det jo nødvendigvis være en symmetri. Så hva er det som gjør at vi er folk her, alle sammen? Kan det være fordi gutta vokser opp og blir menn? Småunger lærer å ikke bare tenke på seg selv, at andre blir lei seg om de ikke får av sjokoladen. Ungdommer leter etter egen identitet, speiler seg selv i andres reaksjoner, tenker hele tiden på hva kameratene vil si, og hvordan de kan oppnå beundring fra de andre. Piet Hein sa om det å lete etter det faste Arkimediske punkt, det som alt annet er relativt i forhold til: Den som ikke finner det inni seg selv, finner det ingen steder. Det er å vokse opp, å bli folk.

Da kan vi utvikle vår egen identitet. Vi trenger ikke lenger oppfylle andres forventninger, ikke leve i forutbestemte kjønnsroller. Dermed trenger vi heller ikke pådytte partneren en komplementær kjønnsrolle for å styrke vår egen. Da kan vi se andres behov, og sette andres velferd foran gruppepress og trangsynt fordømming. Da kan vi velge å bygge relasjoner, kanskje familie, i stedet for å bygge opp vår egen posisjon i en sosial gruppe.

Mannemannen som ble så provosert av at jeg overså ham, og skiftet dekket selv, han kom kanskje fra et mer kjønnssegregert samfunn. Mer i tråd med det borgerlige som Eilert Sundt representerte. Hvor mennene levde sine liv på arenaer hvor de forholdt seg til andre menn, og det viktige var hva denne gruppen mente. Og familien, kvinner og barn, var hans ansvar å ta seg av, og dermed en del av hans status. Embedsmenn, prester, lærere, vi har hatt mange av dem som skulle lære oss vanlige folk å leve mer anstendig. Vanlige, alminnelige folk har utvist en utrolig overbærenhet og tålmodighet gjennom tidene, og hørt på formaningene. Det hadde bare ikke så mye relevans for det virkelige liv.

Jeg husker en gammel lærer som fortalte meg om da han begynte å studere. Hvordan han var blitt formant om å legge av seg alt Totensk, og det var ikke bare dialekta det var snakk om. På sine eldre dager så var han full av anger, han var så opptatt av at framtidas lærere ikke skulle gjøre det samme som han. At de skulle ha mer respekt for den kulturen og de verdiene som ungene hadde med seg hjemmefra. Om det har blitt noen forandring, så er det vel heller i retning av at vi alle skal formes inn i det samme akademiske, borgerlige idealet. Og samtidig så har vi kanskje grunn til å være bekymret for mange nye landsmenn med til dels sterke holdninger som går litt på tvers.

Men vi har såpass lang erfaring nå med mørkemenn og moralister. Jeg har vanskelig for å virkelig tro at karfolk flest kommer til å forandre seg så mye. Og vi kvinnfolka her er ikke så lette å passe på, og sette i vase. Så vi kommer nok til å fortsette å være folk, alle sammen, vi!