Pretty people

The very last time I talked with my great-grandmother, we had a discussion about a headscarf that she did not want to wear. It was late autumn, and very stormy weather. I was running after her, with this thick, warm, practical garment that my grandmother had wanted to lend to her. But headscarf was something for the barn, when milking the cow, or for working in the fields! In my childish certainty I explained to her, that in this weather, in a dark night, on a small back-road, there would be nobody else to see what she is wearing or how she looks. Guaranteed! That is when she stops, turns to look at me, and says: But I will know it myself!

I followed her all the way back to her house, then I walked alone in the night thinking about what I had just learned. About self-respect and dignity.

From younger relatives I had learned that it is what is inside of us, that matters. That it is shallow and stupid to be concerned about appearances and beauty. This was the generation of men who would be stopped in the door of a restaurant because they did not wear a tie, and then go back to the same restaurant the next week-end. Still without a tie. This was the generation of aunts wearing natural coloured linen tunic, or funny Marimekko flower-patterns. It was the age of hippies and flower-power, and children of nature!

For us who grew up in the wake of the big youth rebellion, it became natural to use very long time putting on make-up in such a way that nobody could see we had used anything. My grandmother would spend 5 minutes putting on lipstick, powder and rouge to look pretty. My aunt would spend 30 minutes, using all kinds of products, to look natural. I had from an early age internalized the concept of natural beauty, and the opposite was vain goat.

Then my great-grandmother managed to shatter my simple, childish understanding of division between absolute right and wrong.

I had been used to my great-grandfathers outrage over TV close-up of skiers and other athletes with snot and drool all over the face. I have to agree with him, it would take them just a second to wipe their face. When he was a young man, he jumped in the Holmenkollen and competed in long races, and still he never let anyone see him “looking like a savage”. The answer he usually got, was that in the modern world we have more professional attitude, today sports are all about results and performing, and not about looking good.

Really? To me it seems that sports are entertainment and circus, now more than ever. Is it not arrogant, not to care about how they appear, for the TV viewers who in the end pay the costs? Or maybe this is about different images, different ideals, carefully built and maintained by media advisors with knowledge of what will appeal to the different groups of audience.

Some athletes manage to combine a healthy desire to look good, with serious performance and results that demands respect! I am still waiting for a commercial to tell me what brand of make-up our women’s handball-team uses, I think they put it to the test much more than those movie stars we see in every add!

In the 1960s young people who dressed in protest risked being spitted at by enraged people. They broke the norms. Men with long beards supposedly showed the world that they did not care to look decent in presence of women. They looked like lumberjacks working in the forest the whole week. To not bother to shave, that was to show disrespect for the ladies… according to the older generation.

The worst was, they did not wear a hat! Bareheaded men were breaking a strong taboo, and challenging all social rules. And they knew it! According to my father, James Dean and Marlon Brando launched a delayed rebellion among boys, and they had a lot of catching up to do to get the same freedom as women.

Families on the beach, she in modern swimsuit with nice low-cut neck, he in his ordinary cotton underwear, T-shirt and shorts. Or in traditional swimsuit with arms! Because it was important to not be intrusive, hairy chests would not be nice to look at.

Young girls should wait until they grew older, before dressing up. Especially traditional costume jewellery, what we call bosom-silver and wife-belt. And all sorts of nice hats. That was for the older women. The young ones, they were pretty themselves, did not need anything extra. The older we get, the more we need to make an effort! And the more we need to hide… grey hair should be covered!

Thoose women who used to go to the shop wearing hairpins and headscarf. You do not see that anymore, but the cheap jogging suit makes the same statement. That they do not care about how they look, or what people think. Is this independence, being self-contained, or is it lack of respect for other people they meet?

Almost hundred years ago we had a writer, Margrethe Munthe, she is famous for her educational songs. She wanted to teach young people good manners! Every Norwegian know the song about the bad by who have to stop rushing into the house without removing his hat. How rude! When kids do this now, wear a knitted hat indoors, is it rebelling? A new generation against Munthe? Is it lack of respect for the host? Or is it just vanity, they do not want to show their hat-hairdo to the world?

Would anyone sit down at a table with head still covered? We have an expression in Norway, to grow up in a home with furniture… that means to learn the basics, about how to behave and what not to do. Maybe keeping the hat on in presence of food shows you did not see much furniture.

High heels, are they the ultimate surrender to fashion, to men’s expectations? Or a way to feel taller, tougher, unapproachable, even a little dangerous?

Second-hand clothes, grand-dad`s shirts, black clothes and dark make-up, it can all be a rebellion against consumer society, or it can just be a young person not at ease in her own body. It can be hard to come to terms with puberty changes and adult body, to accept that from now on you have boobs and hips.

On top of all this, in addition to all the social, constructed meaning embedded in clothing, we even have to relate to an unforgiving climate! Wearing trousers to a party instead of a dress, it does not necessarily mean that a women is trying to make any statement, or that she thinks suits are more sexy. It might just be that she already had pneumonia once this winter, and she does not need it again.

We might fool ourselves into thinking what we wear is our own decision, that we are free to choose every morning. Think again! Every last detail is a statement, a communication to the world.

Self-respect and respect for those who see me, or superficially focusing on appearances?

Informal and natural, or sloppy and lazy?

Individualistic and reflected, or rude and offending?

And to all those who are now laughing at this, thinking it is just stupid: Tell me honestly if you never phoned or texted to a friend to ask what she planned to wear to a party or a dinner. We sometimes want to look our very best, but of course not overdo it!

Pene mennesker

Den aller siste samtalen jeg hadde med min oldemor handlet om at hun nektet å ta på seg et skaut. Det var et forferdelig uvær, og jeg løp etter henne med et tykt, grovt, praktisk hodeplagg som min bestemor hadde forsøkt forgjeves å låne bort. Skaut var noe man brukte i fjøset eller på jordet! Jeg forklarte henne med en unges skråsikre overbevisning at hun var bare dum. At i dette været, så sent på kvelden, og langs ei lite brukt gutu, så var det garantert ingen som ville se hva hun hadde på seg eller hvordan hun så ut. Da stoppet min kjære oldemor, snudde seg og så alvorlig på meg og sa: Men jeg vil vite det selv!

Jeg fulgte henne helt hjem, og etterpå gikk jeg alene i mørket og tenkte på hva jeg hadde lært den kvelden. Om selvrespekt. Av yngre slektninger hadde jeg lært at det er det indre som teller. At det er overfladisk og dumt å være opptatt av ytre skjønnhet. Det var generasjonen av menn som ble stoppet i døra på restauranten fordi de ikke hadde slips, og som gikk tilbake til den samme restauranten neste helg. Fortsatt uten slips. Det var tantene i naturfarget lintunika, eller sprudlende Marimekko-blomster. For oss som vokste opp i kjølvannet av det store ungdomsopprøret ble det helt naturlig å bruke lang tid på å sminke seg slik at ingen kunne se at man brukte sminke. Min bestemor brukte noen minutter på pudder, rouge og leppestift, for å se pen ut, mens min tante brukte en halv time på alle mulige produkter for å se naturlig ut. Og jeg hadde grundig internalisert begrepene naturlig vakker, og motsatsen jålete geit.

Men oldemor klarte altså å ødelegge min enkle, barnlige inndeling i riktig og galt.

Jeg var jo vant til at oldefar ergret seg usigelig over å se nærbilde på TV av skiløperes snør og sikkel. Jeg er fortsatt litt enig med ham i at det ville ikke tatt mange sekundene å tørke av seg. Da han var ung hadde han hoppet i Holmenkollen og gått lange skirenn, og aldri latt noen se ham «se ut som en villmann». Svaret han vanligvis fikk var at idrett har blitt litt mer seriøst, og at nå handler det om å prestere, om resultater, og ikke om å se pen ut.

Virkelig? Er ikke idrett mer enn noensinne et underholdnings-sirkus? Og er det ikke litt arrogant å ikke bry seg om hvordan man ser ut foran TV-seerne som i siste instans alltid betaler for å se skiløperne? Eller er det snakk om forskjellige image, forskjellige idealer, og den enkelte utøveren velger den stilen som har mest appell til det publikumet som medierådgiverne anbefaler…

Noen idrettsutøvere klarer å kombinere sunn interesse for å ta vare på eget utseende, med seriøs innsats og resultater som det står respekt av. Jeg venter på at å få vite hvilket kosmetikk-merke som Camilla Herrem og de andre håndballjentene bruker. Jeg tror at de stiller produktene ovenfor litt større utfordringer enn de filmstjernene som reklamen viser oss!

På 60-tallet kunne ungdommer som var feil kledd risikere å bli spyttet etter av pene mennesker. De brøt med normene. Menn som hadde langt, ustelt skjegg demonstrerte at de ikke gadd bry seg om å se ordentlige ut når de møtte damer. De så ut slik som menn kunne gjøre i uka, når de lå på skauen for å hogge tømmer. Ved ikke å gidde å engang barbere seg, så signaliserte de en forakt og manglende respekt for kvinner… i føle den eldre generasjonen.

Dessuten gikk de uten hatt eller lue! Barhodede menn brøt tabuer og utfordret sosiale regler, og de visste det! Min far mente at Marlon Brando og James Dean hadde satt i gang et forsinket opprør blant menn, og at de hadde mye å ta igjen før de hadde samme frihet som damene.

Familier på badestranda, hun i moderne, utringet badedrakt, han i makkotrøye og korte underbukser. Eller hel badedrakt med ermer! Fordi man ikke ville være påtrengende naken, og fordi hårete mannekropper ville tatt fra folk matlysta?

At ungjentene skulle vente til de ble eldre, før de begynte å pynte seg. Særlig bunad-smykker, bringesølv og kjærring-belter, og alle slags hatter, det var for de eldre. De unge var pene nok selv, til eldre man blir til mer må man anstrenge seg! Og til mer bør man skjule… det er grått hår som bør dekkes til!

Damer som gikk i butikken med skaut og hår-ruller. Det ser man ikke ofte lenger, men grilldressen gjør vel samme nytta? Å signalisere at man mener det er det indre som teller, og at utseende ikke er viktig, eller rett og slett at man ikke har så mye respekt for de man måtte møte?

-Nei, nei gutt, dette må bli slutt… Å beholde lua på innendørs, er det en markering av opprør, enda en generasjon mot Margrehte Munthe? Er det mangel på respekt mot vertskapet? Eller er det ganske enkelt forfengelighet, at man ikke vil vise omverdenen en lue-sveis? Er det noen som ville sette seg til bords uten å ta av seg på hodet? Eller er det å vise at man ikke kommer fra et møblert hjem?

Høye hæler, er det den ultimate underkastelse for moter, å etterkomme ønske fra mennene om hvordan damer skal se ut? Eller er det litt fint å føle seg høyere, litt tøff og utilnærmelig, og kanskje litt farlig?

Loppis-klær, bestefars trøyer, svarte klær og mørk sminke, det kan være opprør mot kjøpepress og motekultur, eller det kan være utrykk for at man ikke helt trives med en kropp i forandring. Det kan være ganske vanskelig å finne seg til rette i den nye kroppen, og akseptere at heretter har man pupper og rompe!

Og på toppen av det hele, vi må faktisk av og til forholde oss til beskyttelse mot et barskt klima, også! Å gå i bukser i stedet for skjørt på en fest behøver hverken være noen markering, eller fordi dress kan være litt sexy. Det kan ganske enkelt være at man allerede har hatt en lungebetennelse den vinteren og ikke lengter etter flere. Vi innbiller oss kanskje at vi kler på oss om morgenen det vi selv har lyst til, etter eget valg. Tro om igjen… hver minste detalj er en kommunikasjon.

Selvrespekt og respekt for mennesker jeg møter, eller overfladisk overfokusert på utseende?

Uformell og naturlig, eller sjuskete og ustelt?

Individuell og bevisst, eller uhøflig og krenkende?

Og til alle som måtte humre litt nå, og synes at jeg er litt dum: Det finnes ingen av oss som ikke på et eller annet tidspunkt har ringt eller sendt melding til andre for å avtale hva man skal ha på seg, til en fest eller til en middag. Vi vil jo gjerne lufte finstasen, men samtidig være helt sikre på at vi ikke er overpyntet!

Building rules...

This is about Norway, still I want to translate it, to warn others about how the road to hell is pawed with good intentions. Even the best of societies can be better, and sometimes it can be too much of a good thing. Norwegians are conscientious and responsible, and we know that we must obey rules and regulations. They are there for a reason. When 117 persons died in a fire during Pentecost celebrations in a church at Grue, Finnskog, we got a law saying that the doors of a public building must always open outwards. This was not the first fire regulation, we had them at least since Christian 4th tried to prevent city fires and other calamities. And it most definitely was not going to be the last! After WW2, when the country had to be rebuilt, we got a new principle: The Norwegian Home. Through competitions for architects the government tried to find the best prototype for standardised houses that would wipe out regional and social differences. In the Soviet union these enterprises was done by the state, our Gerhardsen offered good financial help and left it to the citizens to build the houses. The result of this was a lot of very creative ideas to circumvent the housing bank`s strict rules. Not just to build bigger or better, but also to make an individual mark on the house, a personalised home. In todays world we also have a global responsibility. We must be better at building energy-effective houses. I remember discussions in some communities about insulation injunctions, that even cabins had to have 10 cm approved material in the walls. But what if the owner didn`t plan to use the cabin during winter? Some owners argued that it should be his right to decide between building costs and heating costs. Maybe we should also think about the law of diminishing returns? If you increase from 15 cm to 20 cm, it will be a noticeable difference. But not as big as the difference between 10 cm and 15 cm. When you increase from 25, you must add a lot to get noticeable difference at all… So next injunction will maybe be 60cm?

One good thing is the window casings can be used as extra bed for guests. Secret passages in the walls will be common feature again. It will be enough space, and just like after the English civil war those who are not of the right faith will need hiding places and easy escape routes.

Those of us who lived a while remember absolutely sealed, airtight houses were tried in the 80s. What is now called passive houses. The experience from last time, is that the only organisms who thrive better are the moulds. Albeit one provider of ready-made houses claimed that he had seen houseplants in some of the houses. I even think the owners might have been breathing indoors! Of course perfect technical inventions like this are not meant for humans to use them…

Now our beautiful old stoves can not be used anymore. It is only now, the very recent years, that someone found out how to construct stoves. Imagine that, after using wood for heating all these centuries we suddenly discovered we have been doing this wrong all the time? I wonder how the halls in ancient, heritage homes will look with modern contemporary wood burners? But this replacement project will of course give income for some people. Those same people who have now been trying for years to make us feel bad about the old stoves!

When we built the first extension, I went to the local building department. I filled in some forms, talked with people that I knew, and I got building permission and approval that I am responsible for this project. Because they knew me, they knew I had been working for my father, and he was a skilled carpenter. They counted on me doing a good job when I built my own home. Of course this practice had some faults, I know very well that some people would build 3 or 4 houses and later sell them, houses that did not meet any standards, built by workers who had no idea what the word responsible means, and they got the permits to easy. So by the time we made the second extension, the rules had been tightened. That time I brought home a stack of papers, and it took me days to answer all the questions. In return I got a separate document saying I am responsible. Not only for this building project, it was no limitations at all… I, Siv-Ingvild Thirud, am responsible! I framed that piece of paper and hang it on the wall, for the kids to see every time they tried to question any of my decisions. Mother is indisputable, she is the responsible…. I wonder where that document is now?

Now the stack of paper needed for building permission is thicker than many novels I have read, and the language is so difficult any ordinary carpenter will need help from a lawyer. I do not know if it was the intention, but the result is they made it almost impossible for small companies or independent builders to survive. Soon it will only be a few very big factories, producing readymade houses. In addition to being obedient and conscientious, we must also be good at planning ahead. If we build a house when we are 25, we must think about how life will be if we become disabled in our old age. So all doors must be wide enough for wheelchair, and stairs are a nuisance.

Albeit stairs can also be good exercise. My grandmother lived on fourth floor with no elevator, and she was certain the stairs kept her in good shape. When she was 80, she lived in a world of her own, but her legs were still strong. I think this must be a good thing, if we live so long something will have to give, it is better that the mind squabble than the other end? I can very well imagine having the strength and the energy to do whatever I want, and drive the grandchildren crazy because I refuse to eat anything but cakes and chocolate! But this kind of exercise, to carry all groceries up 5 stairs, it is no longer any need for that. Now we have gyms and fitness centres, so we can keep the business alive and spend some more money and consume some more of the world’s resources.

I discussed this with an orthodox, right believer building engineer. I made some unsuccessful attempts at defending my decision to let the building follow the sloping terrain, to get the best use of the plot. And by doing this, I planned and built a house with many stairs. He made realise how inconsiderate I am, in not thinking about disabled people who might want to visit me. I have heard the same about having cats and dogs, that it would be a problem for people who are allergic or afraid. The way our society is now evolving, I would not be surprised if we get a law against cats. That might be the reason behind media`s focus lately on the threat that housecats pose to the bird population. They are preparing the ground for the politician planning to make this initiative.

So what about dust? If the same rules are to apply to private homes as to public buildings, concerning both availability, and health, cleanliness and security? I don`t even want to think about it! Another essential concern for this building engineer was the respect for the next owner of my house. Back to the Stalinistic planned economy way of thinking. We do not build for ourselves, but for the Nation! I am only the tenant here in this cubicle for a limited amount of time. All respect for the development in the Soviet union, they managed to transform one of the world’s most backwards and poor societies into a modern, industrialised and relative wealthy one. And they gave good housing to all the people living in sheds and barracks at the gentry estates. But this is not the situation in Norway! It is even a long time since many of us were tenants moving from one cottage to another, depending on economy and work. And all furniture and utilities followed the cottage, and all we needed to pack for moving was our own clothes. Today we can actually afford the luxury of being self owned, if we so want.

So who wanted this direction of development, for our society? Is there some conspiratory will behind this? Or did it just happen?

I actually believe some old-fashioned diehard socialists still have deep rooted distrust for any private property, and some twisted ideas about shared values. The majority of those who fight for new and more rules have a genuine wish for making life better, safer and easier for us all. Of course it is very good that all doors now open outwards, I just think it is terrible sad that it took such a terrible tragedy for us to think about this. I also think we all agree it is a good rule not to cover a chimney in wood or other materials that can easy catch fire. The problem occurs when the rules and regulations become too many, we cannot see the wood for all the trees. If there are more than 5 signs at the road junction, we don`t read any of them.

Then there are those bureaucrats with tunnel-vision, only able to see their own small field of interest. The ornithologist see the cat kill birds, he doesn`t consider what they do for the rats and mice population. Some have an even narrower field of interest, they just live to design forms.

So we need a balance. We need someone to keep an eye on the rule-makers, to tell them when it is enough. Or too much… This should probably been the politicians, because they are elected by us, to manage the society and its development on our behalf.

Keep the good rules. Stop interfering with how we want our own homes to be. We want to create a personal, special environment where we can be happy! When a new owner move in, the house will be changed according to his taste. Even if it is the house he inherited from parents or grandparents, it will never be exactly as the new owner wants it.

And about the idea of building for lifetime. It is difficult to predict the future. If I have an accident and become disabled, maybe living here to be close to the forest would not be important anymore? But many of my friends talk about what to do, to buy a little apartment that is easy to maintain, or to customize their house, for when they are older. So I decided also, it is time to think about old age. I will start making holes and tunnels through the walls and the floors, to build a monstrous model railroad  So if anyone have parts, rails or trains, from the Märklin miniature series to sell, please contact me!

Regelstyrt?

Selvfølgelig er vi verdens beste land, jeg har ikke tenkt å si noe annet! Men selv det beste kan bli bedre. Og noen ganger kan det bli for mye av det gode.

Vi er pliktoppfyllende og ansvarsbevisste, og vi skjønner at vi må finne oss i noen regler og reguleringer. Da 117 mennesker døde i en kirkebrann på Grue Finnskog i 1822 førte det til at vi fikk en lov om at alle bygninger som var beregnet på offentlig bruk skulle ha dører som åpner utover. Dette var ikke den første brannforskriften eller sikkerhetsforskriften her i landet, vi har hatt slike i alle fall siden Christian 4 forsøkte å forebygge bybranner og annen styggedom. Og det ble definitivt ikke den siste.

Etter 2. verdenskrig, da landet skulle gjenoppbygges, fikk vi et helt nytt prinsipp: Det norske hjemmet. Arkitekter konkurrerte om å tegne det standardiserte, korrekte huset, som skulle fjerne regionale og sosiale forskjeller. I Sovjet-unionen ble slike tiltak gjennomført ved at staten bygde boligene. Her nøyde Gerhardsen seg med å tilby finansiering, og overlot til den enkelte å bygge. Så fikk man etter hvert en utrolig kreativitet når det gjaldt å omgå husbankens regler. Ikke bare for å kunne bygge litt større, eller litt finere, men også for å sette litt personlig preg på hjemmet.

Nå har vi også fått et globalt ansvar. Vi må bli flinkere til å bygge energi-effektivt. Den stakkars kråka får det for varmt. Jeg kan huske diskusjoner i enkelte kommuner om hvorvidt det skulle være pålegg om 10 cm isolasjon i ytterveggene på hytter. Det var jo ikke sikkert at de skulle brukes om vinteren i det hele tatt, og noen hytte-eiere mente endog at det måtte være litt opp til den enkelte å vurdere byggekostnader kontra fyringskostnader. Og kanskje etter hvert vurdere litt i forhold til law of diminishing returns… Om man øker fra 15 cm isolasjon til 20, så har det en betydelig effekt. Men allikevel mindre enn fra 10 cm til 15 cm. Og når man kommer over 25 cm, da må man faktisk øke ganske mye for å merke forskjellen. Så neste pålegg nå blir vel 60 cm vegger?

Fordelen er at vindusutforingene blir så dype at de også kan brukes som gjestesenger. Hemmelige ganger i veggene vil få sin renessanse. Det er god plass til det, og behovet kommer snart til å bli det samme som etter den Engelske borgerkrigen, da alle av feil tro måtte ha gjemmesteder og fluktmuligheter.

De som har levd en stund husker kanskje at pottette hus, eller passive hus som det heter nå, ble forsøkt på 80-tallet også. Erfaringen da var at det eneste som trivdes bedre i slike hus var muggsoppen. Riktignok mente ferdighus-leverandøren at eierne måtte ta skylda, i flere tilfeller var det observert potteplanter i husene. Jeg tror nesten at folka pustet innendørs, også! Det er klart at slike flotte tegnebrett-oppfinnelser blir totalt ødelagt hvis mennesker skal få lov til å bruke dem…

Snart skal vi ikke få lov til å bruke flotte, gamle vedovner lenger, heller. For det er først nå, de aller siste åra, at noen har funnet ut hvordan en vedovn skal lages. Tenk det, etter de århundrene vi har brukt ved som varmekilde. Jeg lurer nå litt på hvordan gamle saler og storstuer i fredede bygning vil se ut med moderne kompakte klumper av noen ovner… men denne ustkiftningen vil selvsagt skaffe inntekter til noen. Sannsynligvis de samme som har forsøkt ganske lenge å fortelle oss hvor uansvarlig det er å bruke den gamle ovnen.

Da vi bygde første byggetrinn her, gikk jeg på teknisk etat og fylte ut noen skjemaer, snakket litt med folk jeg kjente der, og fikk byggetilatelse og ansvarsrett for dette huset. Fordi de kjente meg, og visste at jeg hadde jobbet for far min, og han var dyktig byggmester. Og de regnet med at når jeg bygde for meg selv, så ville jeg gjøre det ordentlig! Nå er det jo helt klart enkelte mangler ved en slik praksis, det var mange som bygde seg både 3 og 4 hus, som de ganske fort solgte igjen. Snekkere som ikke hadde helt klart for seg hva ansvar betyr, og som kanskje ikke burde fått godkjenning så enkelt. Så da vi bygde andre byggetrinn hadde reglene blitt innskjerpet, og utvidet. Da fikk jeg med en mappe med papirer hjem. Men til gjengjeld fikk jeg et eget papir på at jeg var ansvarlig. Ikke bare for dette bygget, ingen begrensninger i det hele tatt, det sto bare at jeg, Siv-Ingvild Thirud, er ansvarlig. Det dokumentet hang på veggen ganske lenge, og ble henvist til hver gang ungene forsøkte å kritisere noen av mine avgjørelser. Jeg var uimotsigelig, for jeg hadde papir på at jeg var ansvarlig. Lurer litt på hvor det har blitt av nå…

I dag har papirbunken man må fylle ut blitt tykkere enn mange romaner jeg har lest. Og de er så innviklet og uforståelige at håndverkere må ha juridisk bistand for å fylle ut. Jeg vet ikke om det var tilsiktet, men resultatet er at småfirmaer som ikke har råd til administrasjon og kontorer virkelig sliter, og snart er det bare noen få ferdighusfabrikker som bygger Huset, det Norske. Og i tillegg til at vi er lydige og pliktoppfyllende, så er vi også forutseende. Om vi bygger oss hus når vi er 25, så skal vi selvfølgelig tenke på at vi kan bli uføre på våre eldre dager. Derfor må alle dører være brede nok for en rullestol, og trapper er en uting.

Riktignok kan det være god trim å gå trapper. Min bestemor bodde i 5. etasje uten heis, og hun mente selv at det holdt henne i god form. Da hun var 80 var hun helt i sin egen verden, men like sprek og rask i bena. Det må da være en fordel, om man først skal leve så lenge at noe begynner å skrante? Jeg kan godt tenke meg å ha ork til å gjøre akkurat hva jeg vil, og drive barnebarna til vanvidd med å nekte å spise annet enn sjokolade og kaker! Men slik trim som hun fikk, ved å bære alle varer opp trappene, det trenger vi jo ikke nå lenger, i vårt moderne, profesjonelle samfunn. Vi går på treningssenter, og bidrar dermed til å holde næringslivet i gang og forbruke enda litt mer resurser.

Jeg diskuterte dette med en rettroende bygningsingeniør, og gjorde noen tafatte forsøk på å forsvare at vi har bygd med terrenget og har masse trapper. Jeg skjønte fort hvor uakseptabelt det er å ikke tenke på eventuelle besøkende. Fra før har jeg hørt ganske mye om å ha katter og hunder, og at det er et problem om noen som er redde eller allergiske ønsker å besøke meg. Slik samfunnsutviklingen har vært, så vil jeg ikke bli overrasket om vi snart får et forbud mot huskatter. Kan det være derfor pressen har valgt å rette oppmerksomhet mot at våre firbente venner dreper for mye småfugl? For å bane vei for den politikeren som planlegger et slikt utspill?

Men hva da med husstøv? Dersom de samme hensyn skal legges til grunn for private hjem som for offentlige bygninger når det gjelder tilgjengelighet, og helse og sikkerhet? Denne tanken vil jeg ikke engang fullføre…

En annen vesentlig beveggrunn for denne byggningsingeniøren var tanken på den neste eieren av mitt hjem. Altså, den planøkonomiske, Stalinistiske tenkemåten, at man bygger for Nasjonen. At jeg er bare beboeren i denne kuben nå en liten stund. All respekt for samfunnsutviklingen i Sovjetunionen, jeg tror ikke mange tenker over hvor ille det var der, for vanlige folk, da kommunistene tok over. De maktet å industrialisere og modernisere verdens mest tilbakestående samfunn, og bygge menneskeverdige boliger til de mange tusener som hadde bodd i skur og brakker rundt på godsene. Men det er ikke situasjonen i Norge i dag! Det er også ganske lenge siden husmenn flyttet mellom stuene etter hvor de hadde jobb, og alle stuer var like og alle møbler var vegg-og naglefaste, og det eneste man trengte å flytte med seg var sine egne klær. Vi kan faktisk koste på oss å være selveiende nå, om vi vil.

Så hvem er det egentlig som har vedtatt den utviklingen vi har nå? Er det en konspiratorisk vilje bak? Eller ble det bare sånn?

Jeg tror nok faktisk at det fortsatt finnes noen kraftsosialister med forskrudd syn på fellesverdier, og en grunnleggende mistro mot privat eiendomsrett. Flertallet av de som lager og kjemper for pålegg og regulering har nok et genuint ønske om å gjøre forholdene bedre og tryggere for folk flest. Selvfølgelig var det veldig bra at vi fikk regelen om dører som åpner utover, og veldig trist at det måtte en slik tragedie til før noen tenkte på det. Jeg tror heller ikke at noen er uenige i forbudet mot å kle inn pipeløp i brennbare materialer. Problemet oppstår når det blir så mange regler å forholde seg til at man ikke ser skogen for bare trær. Om det er mer enn 5 skilt ved et veikryss, så får vi ikke med oss noe av informasjonen. Både fordi vi ikke rekker å lese alt, og fordi vi rett og slett kutter ut.

Dessuten finnes det nok mange byråkrater rundt omkring som har tunnelsyn og bare tenker ut fra sitt eget snevre fagområde eller interesseområde. Ornitologene er opptatt av huskattenes herjinger i fuglebestanden, uten å tenke over at smågnagerne også står høyt på menyen til disse drapsmaskinene våre. Enkelte har et enda snevrere interessefelt, nemlig å utforme skjemaer…

Så vi trenger en balanse, vi trenger noen til å holde regelmakerne i øra og si fra når nok er nok! Helst burde vel det være politikerne, som vi velger for å styre samfunnsutviklingen på våre vegne? Behold de fornuftige sikkerhetsforskriftene. Slutt å betrakte hjemmene våre som alles eiendom, det er bare å innse at neste eier uansett vil forandre en bolig og tilpasse den til sine egne behov og ønsker og smak. Selv om det er hjemmet til foreldrene eller besteforeldrene som man har arvet. Vi er faktisk individer, derfor må nesten hjemmene få lov å være like forskjellige som vi er.

Så var det konseptet livløpsbolig, da… Jeg mener fortsatt at man ikke vet så mye om framtida. Og at om jeg skulle komme i en trafikkulykke og bli bevegelseshemmet, så er det ikke sikkert at å bo her med nærhet til skogen ville være like viktig lenger? Men mange av mine venner snakker mye om dette, om det er best å flytte til en liten lettetselt leilighet eller å tilpasse huset man bor i. Så jeg har også bestemt meg på å begynne å tilpasse boligen for alderdommen. Jeg skal lage hull og tuneller gjennom vegger og etasjeskillere og anlegge tidenes modelljernbane  Så om noen har deler til den minste typen Märklin-togbane å selge, så ta gjerne kontakt!