«Det er jo noe med hjernen vår som gjør at vi jenter aldri kan forstå vinkler og sånt, det er derfor det er umulig for oss å manøvrere en tilhenger.»
Damen som sier dette hadde engang kommet hit til bygda som lektor og pågående, aggressiv feminist. Den gangen så hun det som sitt kall i livet å oppdra oss uopplyste vanlige folk, og bringe kvinnekampen til Toten. Nå, i godt moden alder, sitter hun her på fest og mimrer lett overbærende om hvor feil det var å tro at jenter kunne klare alt som gutter kan.
Snakker om den gangen hun veltet en traktorhenger med poteter i Lena-gata, så trafikken ble stoppet i mange timer.
Det var oss helt vanlige jentene som fikk svi for det. Alle jenter som jobbet på gård, som hentet materialer på saga til husbygging, som kjørte ved eller kjørte søppel. Plutselig var damer med henger et hett diskusjonstema, eller et takknemlig vitsemål og mobbeobjekt, alt ettersom.
Det var denne feminist-dama som brukte minst halvparten av undervisningstida på såkalte komunikasjons-øvinger. Hun behandlet gutter som voldsforbrytere om de våget å åpne munnen, og la aldri skjul på at kampen mellom kjønnene er en plikt for alle kvinner.
Nå var det enkelte av oss jenter som hadde fedre, brødre og venner som var gutter. Det var enkelte av oss som hadde en inngrodd motvilje mot urettferdighet, uansett hvilken vei det gikk. Det var til og med enkelte av oss som var så uopplyste og så uvitende at vi hadde gutter som kjærester… selv om jeg personlig hadde noen tanter i familien som for lengst hadde avkrevd alle småjenter løfte om at de aldri skulle lage mat for en mann.
Vår nye feminist-lærer klarte allikevel å skape en kamp-situasjon. Hun klarte faktisk å skape et slikt klima av motsetninger mellom grupper at læringsmiljøet ble helt ødelagt. For de fleste guttene, for oss jenter som ikke var så flinke til å innordne oss og si det som var forventet og følge makta. Og jeg tror også for de snille, lydige jentene som ble hennes disipler, og som alltid fikk gjøre omtrent hva de ville og slapp noen krav eller anstrengelser.
Den eneste kampen jeg hadde kjempet var retten til å delta i hopprenn. Den kampen som nå endelig er vunnet! Fra vi var ganske små, så var det noen som likte hopping, og noen som ikke skjønte hvor gøy det var! Jenter som gutter. Og det var snille foreldre som hjalp oss å lage bakker og målebånd, helt vanlige voksne som ikke visste bedre. Så det var først i storskolen at jeg lærte hva som er naturlig for meg.
Den gangen, på 70-tallet, var det skolene som arrangerte de prestige-fylte lokaloppgjørene. Og lærerne var akademikere med klare oppfatninger av den naturlige, medfødte forskjellen mellom jenter og gutter. Selv om de kvinnelige lærerne ville sendt oss til rektor om vi omtalte dem som lærerinner, så var de helt enige i at under hopprenn skulle gutta konkurrere, og jentene heie på sitt lag. Den eneste øvelsen som var tillat for jenter var langrenn, det var bra for det var ikke farlig og det oppøvde utholdenhet og disiplin.
Senere i livet har jeg alltid lurt litt på dette…. Alle de mennene som trives med å se sport på TV, og være tilskuere, de må vel kunne kategoriseres som ultra-feminine, de, da? Hmmmm
Denne diskrimineringen førte meg inn i den lokale avdelingen av Brød og Roser. Der traff jeg noen herlige mennesker! Men da denne feminist-dama kom skapte det splittelse i gjengen. Mange innså at vi hadde noen lunkne og diskutable holdninger som vi måtte ta et oppgjør med, siden vi kunne samarbeide som vi gjorde med gutter. Det var ikke enkelt å bli stemplet som forræder!
Jeg hadde et fortrinn fordi jeg hadde truffet på slike urbane, akademiske feminister før. Og hadde ganske sterke følelser i forhold til det! Jeg hadde sommerjobb på Lindøya noen somre, som snekker. Det er et helt herlig sted, og jeg elsker fortsatt øyene i Oslofjorden. Men det var ikke så greit for ei ungjente å bli turistattraksjon og maskot for horder av politiske kvinnegrupper. De kom i flokk og følge med ferga ut, og de første som hadde hørt om meg ledet an som guider, stoppet og pekte. Der er hun. Se selv: Ungjente med hammer!
Skulle gjerne ha brukt den på dem! Noen kom til og med med tilrop, skulle liksom oppmuntre meg, eller noe? Stå på, så flott, ikke la deg stoppe eller kue. Kue av hvem? Ikke arbeidskameratene mine, i alle fall. De var pinlig brydde og visste ikke helt hvordan de skulle hjelpe meg.
Så når en slik dame dukket opp på Toten, og forlangte solidaritet og lojalitet, så følte jeg veldig lite trang til å adlyde. For å si det mildt. Men mange av vennene mine innså at de burde gjøre som hun sa. At vi må ta denne kampen, dette oppgjøret. Vi må stå sammen… selv om det betyr å vende ryggen til venner som har støttes oss helhjertet i det som var viktige saker for oss. Sånn helt praktisk, lokalt. For det er det store bildet som teller. Og der er menn motstanderen. Punktum.
Og nå sitter hun her, mange år etterpå, og snakker om hvor dumme «vi» var. Snakker fortsatt som alle var som henne. Som om vi alle hadde vokst opp i beskyttet miljø på vestkanten og blitt tillært ubehjelpelige, fordi det er feminint.
Hun kan ikke klare å ta inn over seg at jeg mener det er ganske uproblematisk å lese en teknisk tegning over et bygg, og visualisere det ferdige huset. Jeg kjenner jenter som har utdannet seg til tekniske tegnere og arkitekter, det må da hun også vite om!
Så kanskje det er hennes hjerne, som ikke er i stand til å begripe vinkler? Eller visualisere tredimensjonalt?
Det er fest… Vertinnen har invitert dama fordi hun mente det skulle være hyggelig å mimre sammen. Jeg skal forsøke å ikke bli provosert. Jeg tar et glass vin til, og tenker på at kanskje denne feminist-dama våres faktisk er en av dem som virkelig hyler når hun ser en mus eller en edderkopp, og kaster seg i armene på nærmeste mann?
Og da er det at jeg innser det! Visst er det sant at det er forskjell på hjernene våre. Ikke etter hvilket kjønn vi har, men etter hvor mye vi har fått mulighet til å øve på å kjøre med henger. På å treffe en spiker med hammeren. På å sette på en melkemaskin på et jur. På å mekke moped. Kort sagt, på å gjøre ting som krever litt presisjon og såkalt håndlag, slikt som utvikler en hjerne.
De som tror at det er på grunn av røropplegget sitt at de ikke kan løse grunnleggende praktiske oppgaver, bør la være å generalisere.
Vi andre må slutte å høre på de politisk korrekte akademikerne med sine prinsipielle, teoretiske løsninger. Vi må slutte å la dem gi oss dårlig samvittighet for å faktisk være mennesker. Slutte å tro på at å være anonyme lønnsslaver på heltid er frihet. Vi må ta tilbake retten til å være del av et mangfold.
Det finnes ingen grunn til å la seg diktere av mennesker som egentlig, innerst inne, mener at jenter er programmert til å være fjollete, søte, knisende dukker på leting etter en drømmeprins på hvit hest!
Feminist-dama har kommet fram til å føle ansvar og stor beklagelse i forhold til de stakkars småjentene som ble sendt utfor hoppbakken, før konkurransen, bare på trass. Jeg stopper meg selv, det er ingen vits i å forsøke å få henne til å se det fra vår side allikevel.
Jeg bare gleder meg over tanken på at i dag kan alle de jentene som har lyst få lov til å hoppe alt de vil! Og ikke minst, de guttene som er redde for å sette utfor, får lov til å slippe!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar