Anekdoter fra Ukrainia. Den første fra konsulatet i Oslo, i forbindelse med søknad om visum. Kanskje kunne dette vært en historie om forholdet mellom Norge og Sverige hundre år tidligere? Eller....
Dette var mens jeg var involvert i reisebransjen, og etter at Budapest og Riga virkelig hadde sjarmert de mest kresne kunder hadde jeg fått stor tro på det tidligere øst-Europa.
Min utvidelse av egen horisont og komfortsone var dels begrunnet i ishockey-aramngementer, og dels motivert av egne drømmer og fantasier. En av disse var å oppleve Krim-halvøya. Alt fra gamle klostre til nasjonalparker, vinåkre til mystiske grotter. Og selvsagt havnebyer og festninger fra alle forskjellige epoker og kulturer!
Det må ha vært omkring 2005, søknad om turistvisum ble avsendt på helt ordinær måte. Alikevel var det innledende svaret en invitasjon til møte og orientering med en ofisiell representant utnevnt til å håndtere reiselivet og turismen... altså nettoppp det jeg hadde ønsket å unngå. Men noen ganger gjør man som man blir bedt om, særlig når man har store håp knyttet til en visumsøknad.
Innledningsvis førte dette til en viss paranoia..... hvordan kan de vite hva jeg jobber med, hvor nøye følger de med!!!!!! Så oppdager jeg hvor få besøkende de faktisk har, at hver søknad er en liten begivenhet for dem. Nesten så man føler seg litt forpliktet? Så der sitter jeg, da..... i timer! Og ser på lysbilder av flunkende nye skiannlegg, moteller, vannparker.... det meste som middelsturister forventer å finne når de reiser til Sverige. Alt nybygd og med midler fra Italia, Sveits... jeg forstår at Ukrainere er ikke dumme og at de vet hvordan man skal opptre i markedet for risikokapital. Jeg har noen ørsmå innvendinger.... at slike opplevelser finner mine kunder lett, uten å behøve å betale for en veldig dyr flyreise og samtidig våge seg inn i ukjent ikke-vestlig territorium.
Dernest, at det er Krim, den Russiske rivieraen, det multikulturelle Europeiske høydepunktet, og samtidig et av de mest grusomme minnene om krig og lidelse, som jeg virkelig drømmer om å oppleve. Kanskje også lære å kjenne for å vise til andre? Min Ukrainske vert er ulastelig anntrukket og ikke mindre imponerende opplært. Han kan parerer ethvert forsøk på spørsmål, og han blokkerer de beste i enhver diskusjon uten noensinne å slutte å smile.
Men på sin mildt insisterende måte klarer han å hamre inn budskapet: Krimhalvøya er ikke et sted for turisme! De aller fleste som bor der er Russere, og ellers er det mange forskjellige minioriteter. Alle har det til felles at de er uberegnlige og udisiplinerte. Og uensartet! Visste jeg at hver by der har minst to forskjellige navn, på forskjellige språk?
Nei, jeg må nok desverre forstå og innse, sier han, at innbyggerne på krim, de er ikke virkelig ensartet, disiplinerte, siviliserte.... de er simpelthen ikke slik som han og meg.....
Vel, snakk for deg selv ;) Jeg forelsket meg i Krim, et temmelig villt, uforutsigbart sted med så utrolig mye å oppleve. Det året ble Feodosia kåret til årets ferieby av Rough Guides!!!!!!!! Ikke dårlig av en ukjent liten by, langt fra nærmeste flyplass, og i et land hvor myndighetene forsøkte å skremme turistene vekk fra hele området!
Og et land som ikke har vist vilje til å gjøre som Sverige gjorde, la de okuperte områdene få styre seg selv om de er så misfornøyde at det kan bli farlig. Vi kan da ikke godt feire vår egen løsrivelse fra Sverige uten samtidig å unne innbyggerne på Krim det samme? De har da minst like legitime grunner!
Dessuten tror jeg faktisk ikke at svenskene virkelig hadde så alvorlige fordommer mot oss, broderfolket?
