Pene mennesker

Den aller siste samtalen jeg hadde med min oldemor handlet om at hun nektet å ta på seg et skaut. Det var et forferdelig uvær, og jeg løp etter henne med et tykt, grovt, praktisk hodeplagg som min bestemor hadde forsøkt forgjeves å låne bort. Skaut var noe man brukte i fjøset eller på jordet! Jeg forklarte henne med en unges skråsikre overbevisning at hun var bare dum. At i dette været, så sent på kvelden, og langs ei lite brukt gutu, så var det garantert ingen som ville se hva hun hadde på seg eller hvordan hun så ut. Da stoppet min kjære oldemor, snudde seg og så alvorlig på meg og sa: Men jeg vil vite det selv!

Jeg fulgte henne helt hjem, og etterpå gikk jeg alene i mørket og tenkte på hva jeg hadde lært den kvelden. Om selvrespekt. Av yngre slektninger hadde jeg lært at det er det indre som teller. At det er overfladisk og dumt å være opptatt av ytre skjønnhet. Det var generasjonen av menn som ble stoppet i døra på restauranten fordi de ikke hadde slips, og som gikk tilbake til den samme restauranten neste helg. Fortsatt uten slips. Det var tantene i naturfarget lintunika, eller sprudlende Marimekko-blomster. For oss som vokste opp i kjølvannet av det store ungdomsopprøret ble det helt naturlig å bruke lang tid på å sminke seg slik at ingen kunne se at man brukte sminke. Min bestemor brukte noen minutter på pudder, rouge og leppestift, for å se pen ut, mens min tante brukte en halv time på alle mulige produkter for å se naturlig ut. Og jeg hadde grundig internalisert begrepene naturlig vakker, og motsatsen jålete geit.

Men oldemor klarte altså å ødelegge min enkle, barnlige inndeling i riktig og galt.

Jeg var jo vant til at oldefar ergret seg usigelig over å se nærbilde på TV av skiløperes snør og sikkel. Jeg er fortsatt litt enig med ham i at det ville ikke tatt mange sekundene å tørke av seg. Da han var ung hadde han hoppet i Holmenkollen og gått lange skirenn, og aldri latt noen se ham «se ut som en villmann». Svaret han vanligvis fikk var at idrett har blitt litt mer seriøst, og at nå handler det om å prestere, om resultater, og ikke om å se pen ut.

Virkelig? Er ikke idrett mer enn noensinne et underholdnings-sirkus? Og er det ikke litt arrogant å ikke bry seg om hvordan man ser ut foran TV-seerne som i siste instans alltid betaler for å se skiløperne? Eller er det snakk om forskjellige image, forskjellige idealer, og den enkelte utøveren velger den stilen som har mest appell til det publikumet som medierådgiverne anbefaler…

Noen idrettsutøvere klarer å kombinere sunn interesse for å ta vare på eget utseende, med seriøs innsats og resultater som det står respekt av. Jeg venter på at å få vite hvilket kosmetikk-merke som Camilla Herrem og de andre håndballjentene bruker. Jeg tror at de stiller produktene ovenfor litt større utfordringer enn de filmstjernene som reklamen viser oss!

På 60-tallet kunne ungdommer som var feil kledd risikere å bli spyttet etter av pene mennesker. De brøt med normene. Menn som hadde langt, ustelt skjegg demonstrerte at de ikke gadd bry seg om å se ordentlige ut når de møtte damer. De så ut slik som menn kunne gjøre i uka, når de lå på skauen for å hogge tømmer. Ved ikke å gidde å engang barbere seg, så signaliserte de en forakt og manglende respekt for kvinner… i føle den eldre generasjonen.

Dessuten gikk de uten hatt eller lue! Barhodede menn brøt tabuer og utfordret sosiale regler, og de visste det! Min far mente at Marlon Brando og James Dean hadde satt i gang et forsinket opprør blant menn, og at de hadde mye å ta igjen før de hadde samme frihet som damene.

Familier på badestranda, hun i moderne, utringet badedrakt, han i makkotrøye og korte underbukser. Eller hel badedrakt med ermer! Fordi man ikke ville være påtrengende naken, og fordi hårete mannekropper ville tatt fra folk matlysta?

At ungjentene skulle vente til de ble eldre, før de begynte å pynte seg. Særlig bunad-smykker, bringesølv og kjærring-belter, og alle slags hatter, det var for de eldre. De unge var pene nok selv, til eldre man blir til mer må man anstrenge seg! Og til mer bør man skjule… det er grått hår som bør dekkes til!

Damer som gikk i butikken med skaut og hår-ruller. Det ser man ikke ofte lenger, men grilldressen gjør vel samme nytta? Å signalisere at man mener det er det indre som teller, og at utseende ikke er viktig, eller rett og slett at man ikke har så mye respekt for de man måtte møte?

-Nei, nei gutt, dette må bli slutt… Å beholde lua på innendørs, er det en markering av opprør, enda en generasjon mot Margrehte Munthe? Er det mangel på respekt mot vertskapet? Eller er det ganske enkelt forfengelighet, at man ikke vil vise omverdenen en lue-sveis? Er det noen som ville sette seg til bords uten å ta av seg på hodet? Eller er det å vise at man ikke kommer fra et møblert hjem?

Høye hæler, er det den ultimate underkastelse for moter, å etterkomme ønske fra mennene om hvordan damer skal se ut? Eller er det litt fint å føle seg høyere, litt tøff og utilnærmelig, og kanskje litt farlig?

Loppis-klær, bestefars trøyer, svarte klær og mørk sminke, det kan være opprør mot kjøpepress og motekultur, eller det kan være utrykk for at man ikke helt trives med en kropp i forandring. Det kan være ganske vanskelig å finne seg til rette i den nye kroppen, og akseptere at heretter har man pupper og rompe!

Og på toppen av det hele, vi må faktisk av og til forholde oss til beskyttelse mot et barskt klima, også! Å gå i bukser i stedet for skjørt på en fest behøver hverken være noen markering, eller fordi dress kan være litt sexy. Det kan ganske enkelt være at man allerede har hatt en lungebetennelse den vinteren og ikke lengter etter flere. Vi innbiller oss kanskje at vi kler på oss om morgenen det vi selv har lyst til, etter eget valg. Tro om igjen… hver minste detalj er en kommunikasjon.

Selvrespekt og respekt for mennesker jeg møter, eller overfladisk overfokusert på utseende?

Uformell og naturlig, eller sjuskete og ustelt?

Individuell og bevisst, eller uhøflig og krenkende?

Og til alle som måtte humre litt nå, og synes at jeg er litt dum: Det finnes ingen av oss som ikke på et eller annet tidspunkt har ringt eller sendt melding til andre for å avtale hva man skal ha på seg, til en fest eller til en middag. Vi vil jo gjerne lufte finstasen, men samtidig være helt sikre på at vi ikke er overpyntet!