Jeg tror på nissen!

Ikke julenissen. Eller tykk, rund, blid Santa med alver som hjelpere. Nei, jeg snakker om stabbursnissen og fjøsnissen og låvenissen. De små, tynne med spisse ører og ondskapsfullt flir. De arrige, uforsonlige, usynlige, som kan stelle til alt slags ugagn, og som ser alt vi gjør.

Om vi sparker til katta, eller mister besinnelsen og gir en av ungene en ørefik, når vi tror at ingen ser det… nissen ser! Om noen skulle være så late at de ikke gidder stelle pent med dyra sine, om alle mennesker fortsatt bare tror godt om dem, nissen vet sannheten. Alt du gjør mot noen som er svakere enn deg, nissen ser det, og nissen tilgir aldri.

Han følger med og ser alt som barna gjør, også, selvsagt. Om en av ungene plager katta, ødelegger fugleredet, skremmer hestene… nissen ser det. Om en unge forsøker å klatre opp for å nå kakeboksen på den øverste hylla på kjøkkenet, så kan det vel hende at nissen støtter stolen litt. Men om storebror stjeler en kake fra lillebror, da blir nissen svart i blikket. Vi husker det nok selv, fra barndommen, at om vi fant på å smøre grønnsåpe på trillebårhåndtakene så hørte vi kanskje nissen knegge og le godt i skjegget. Men om vi fant på å erte hanekyllingene for å få dem til å sloss, da kjente vi plutselig blikket fra nissen i nakken, og det var ikke trivelig.

Når nissen først har blitt sint, så er det ikke noen ende på ugagn han kan stelle i stand. Da går det meste på tverke, og uansett hvor hardt vi prøver så er det umulig å lykkes med det vi gjør. Innerst inne vet vi jo hvorfor gjerdet ble skeivt og skapdøra aldri vil lukke ordentlig. Vi kan prøve om igjenn, gang etter gang, men like skeivt blir det. Og å kjøpe skrapelodd ville nok være bortkastede penger.

Nissen er en arrig, langsint liten tass, som det ikke er lett å blidgjøre. All falskhet blir lett gjennomskuet. Han sitter der på skuldra og hånler: «Ja, nå var du vel snill, så oppriktig uselvisk…» Å rømme nytter jo heller ikke, nissen klarer alltid å gjemme seg i flyttelasset. Så det er nok best å passe på å ikke komme på vrangsida! Før i tida hendte det vel at foreldre skremte ungene med nissen, så de fikk angst av det. Voksne kan også bli helt handlingslammet om de alltid ser seg selv gjennom nissens mest fordømmende blikk, Selma Lagerløf har noen glimrende beskrivelser av det. Så det er med denne respekten for nissen, som det er med det meste annet: Alt med måte.

Nå kan det hende at vi kunne ha godt av litt mer tilstedeværelse fra stabbursnissen!