Oslo-bunaden .... the story of an inspiring needlework.

The skirt is adorned with vivid wild flowers embroidered over an added piece of grey cloth. The way that clever women in Oslo always have adapted skirt length for fashion, or as the children grew. To make your clothes last longer, the resources to be better utilized. One design feature is that the different colors of fabric is suitable for different embroidery, bluebells show wel on light gray background, and white cow parsley stand out against the blue. Even more beautiful is the reminder of austerity combined with creativity, joy and unrestrained beatyseaking.



Wild flowers, they are like ordinary people .... each one is exactly the way they were created to be and grow right where they fit best. Many traditional "rose-stakker", skirts with free embrodery, have more stylized flowers and more baroque elements. For Oslo, the wild and untamed fits better!

On the pocket, or purse, we see the city's patron saint and symbol, St. Halvar. He comes back with the arrows that killed him and the mill stone that was used to lower him in the fjord. The evidence of the crime. To accuse the guilty. A medieval version of CSI and Criminal Minds, and all the other adventure series on TV where the culprit is always revieled by evidence.



Some images of Halvar also shows a woman, part of the myth is that he was killed because he protected her. But it is the justice and civil rights theme that have made him a popular and appropriate protector of Oslo. The city where neither king nor bishop had any real power center, where residents took all important decisions in comunion. For instance, to decline when King Christian the Fourth put forward plans to build a new city, at the fortress cliff, to facilitate protection against enemies. According to the oficial history, it was because of private ownership and the uncertainty as to whether they would get plots equal to what they had. But it was probably also the reluctance to live in a regulated king's city.

When attacking Swedes got the brave citizens to change their minds, the result was the world's first city with its own police regulations to protect citizens' rights. We have ancient traditions of self-government and democracy in this country. The kings and rulers did not have forces to use against his own people, the police have been to safeguard citizens. Nowhere has this idea been as strong as here in Vika, Oslos bay.

This important principle must never be allowed to be undermined and eroded by apathy and docility. Certainly there were threats to the rule of law in the past, conflicts between different wiews on society and struggle for tolerance, often in contrast to the defense of existing power structures. But we must not think that the conflicts belong only in the past, or that the present organization is the perfect, or that it relieves us of individual responsibility. Today it is easy to be blinded by modern technology and overrun by professional languages. A district court judge told me about the frustrations she felt because laymen judges have an idea that fingerprint is a foolproof identification, something mysterious that is matched by an infallible computer .... because they have seen this on TV!

Critical thinking is more important now, than ever before. As is the need for individualism, creativity, uniqueness, and also a sense of belonging and roots, and local patriotism.

It was not until 1947 that Oslo got its own "bunad", traditional costume. Finally, it was possible to show that you belonged in our capital. It has always been quite common to be Nordlending, Sogning or Totning, temporarily staying in Oslo. In three generations .... When local patriotism finally got a visible expression, it was very apropriate to find the inspiration in the forest, the city's soul. And the silver is inspired by Maridalnes industry and machinery. This is a costume for Oskar Braaten city, for the people that Rudolf Nilsen wrote about, the streets from Lillebjørn Nilsens songs. Much like Bruce Springsteen, the strength and pride of the working class. A dress that is completely unlike any traditional dresses, as befits a unique city!

Oslo-drakta.... fortellingen om et utrolig inspirerende håndarbeid.

Stakken er prydet med naturtro villblomster, brodert over et innfelt tøystykke. Slik nevenyttige Oslo-jenter har tilpasset skjørtelengden etter mote og ettersom barna vokste. Slik man alltid har fått klærne til å vare lenger, resursene bli utnyttet bedre. En sak er at de forskjellige fargene på tøyet passer bra til broderiet, blåklokkene kommer på lysegrå bakgrunn og hvite hundekjeks står ut mot det blå. Enda vakrere er påminnelsen om nøysomhet kombinert med skaperglede, kreativitet og ubeskjeden pyntetrang.



Villblomstene er som folk flest, de.... hver og en er akkurat slik de var skapt til å være, og vokser akkurat der de passer best. Mange rose-stakker har mer stiliserte blomster, og mer barokke innslag. For Oslo passer det bedre med det ukuelige, ville!

På lauslomma, veska, er byens skytshelgen og symbol, St. Halvar. Han kommer tilbake med pilene som drepte ham og møllesteinen som ble brukt til å senke ham i fjorden. Bevisene på forbrytelsen. For å anklage de skyldige. En middelaldersk utgave av CSI og Criminal minds, og alle de andre eventyr-seriene på TV hvor de skyldige alltid blir felt av beviser.



Noen avbildninger av Halvar viser også en kvinne, en del av myten går ut på at han ble drept fordi han beskyttet henne. Men det er dette med rettferdighet og borgerrettigheter som har gjort ham til en populær og passende beskytter for Oslo. Denne byen hvor hverken konge eller biskop hadde noe egentlig maktsentrum, hvor innbyggerne tok alle viktige beslutninger i fellesskap. Som å avslå da kong Christian den fjerde la fram planer om å bygge en helt ny by, under festningsklippen, for å letter kunne beskytte mot fiender. I følge historien var det på grunn av privat eiendomsrett og usikkerhet knyttet til om de ville få like store tomter som de hadde. Men det var nok også motvilje mot å flytte til en regulert kongs-by.

Da angripende svensker fikk byens brave borgere til å ombestemme seg, så ble resultatet verdens første by med egne politivedtekter for å beskytte innbyggernes rettigheter. Vi har eldgamle tradisjoner for selvstyre og demokrati her i landet. Vi har hatt lite av at konger og herskere hadde maktmidler mot egen befolkning, politi har vært for å trygge innbyggerne. Ingen steder har denne tanken vært så sterk som nettopp i Vika.

Dette viktige prinsippet må aldri få lov å bli uthult og undergravd av apati og føyelighet. Visst var det trusler mot rettsikkerheten i tidligere tider, brytninger mellom samfunnsyn og kamp for toleranse, ofte i motsetning til forsvar av bestående maktstrukturer og definisjonsrett. Men vi må ikke tro at brytninger hører fortiden til, eller at dagens organisering er den perfekte, eller at den fritar oss for individuelt ansvar. I dag er det lett å bli blendet av moderne teknologi og overkjørt av myndighetspersoners maktspråk. En tingrettsdommer fortalte meg om frustrasjoner hun følte fordi meddommere har en forestilling om at fingeravtrykk er en bombesikker identifikasjon, noe mystisk som blir matchet av en ufeilbarlig datamaskin.... for det har de jo sett på TV!

Behovet for kritisk tenkning er større enn noen gang. Som behovet for individualisme, skaperglede, egenart, og også tilhørighet og lokalstolthet.

Det var i 1947 at Oslo fikk sin egen bunad. Endelig ble det mulig å vise at man faktisk hadde tilhørighet til hovedstaden vår, det har alltid vært ganske vanlig å være Nordlending, Sogning eller Totning midlertidig bosatt i Oslo. I 3 generasjoner.... Da lokalpatriotismen endelig fikk et synlig utrykk var det helt naturlig å ta utgangspunkt i Marka, byens sjel. Og sølvet er inspirert av Maridalens industri og maskiner. Dette er en festdrakt for Oskar Braatens by, for de menneskene som Rudolf Nilsen skrev om, de gatene som Lillebjørn Nilsen synger om. En drakt som er helt ulik alle andre folkedrakter, slik det passer seg for en unik by!

Akademisk feminisme. En observerende case-studie.

«Det er jo noe med hjernen vår som gjør at vi jenter aldri kan forstå vinkler og sånt, det er derfor det er umulig for oss å manøvrere en tilhenger.»

Damen som sier dette hadde engang kommet hit til bygda som lektor og pågående, aggressiv feminist. Den gangen så hun det som sitt kall i livet å oppdra oss uopplyste vanlige folk, og bringe kvinnekampen til Toten. Nå, i godt moden alder, sitter hun her på fest og mimrer lett overbærende om hvor feil det var å tro at jenter kunne klare alt som gutter kan.

Snakker om den gangen hun veltet en traktorhenger med poteter i Lena-gata, så trafikken ble stoppet i mange timer.

Det var oss helt vanlige jentene som fikk svi for det. Alle jenter som jobbet på gård, som hentet materialer på saga til husbygging, som kjørte ved eller kjørte søppel. Plutselig var damer med henger et hett diskusjonstema, eller et takknemlig vitsemål og mobbeobjekt, alt ettersom.

Det var denne feminist-dama som brukte minst halvparten av undervisningstida på såkalte komunikasjons-øvinger. Hun behandlet gutter som voldsforbrytere om de våget å åpne munnen, og la aldri skjul på at kampen mellom kjønnene er en plikt for alle kvinner.

Nå var det enkelte av oss jenter som hadde fedre, brødre og venner som var gutter. Det var enkelte av oss som hadde en inngrodd motvilje mot urettferdighet, uansett hvilken vei det gikk. Det var til og med enkelte av oss som var så uopplyste og så uvitende at vi hadde gutter som kjærester… selv om jeg personlig hadde noen tanter i familien som for lengst hadde avkrevd alle småjenter løfte om at de aldri skulle lage mat for en mann.

Vår nye feminist-lærer klarte allikevel å skape en kamp-situasjon. Hun klarte faktisk å skape et slikt klima av motsetninger mellom grupper at læringsmiljøet ble helt ødelagt. For de fleste guttene, for oss jenter som ikke var så flinke til å innordne oss og si det som var forventet og følge makta. Og jeg tror også for de snille, lydige jentene som ble hennes disipler, og som alltid fikk gjøre omtrent hva de ville og slapp noen krav eller anstrengelser.

Den eneste kampen jeg hadde kjempet var retten til å delta i hopprenn. Den kampen som nå endelig er vunnet! Fra vi var ganske små, så var det noen som likte hopping, og noen som ikke skjønte hvor gøy det var! Jenter som gutter. Og det var snille foreldre som hjalp oss å lage bakker og målebånd, helt vanlige voksne som ikke visste bedre. Så det var først i storskolen at jeg lærte hva som er naturlig for meg.

Den gangen, på 70-tallet, var det skolene som arrangerte de prestige-fylte lokaloppgjørene. Og lærerne var akademikere med klare oppfatninger av den naturlige, medfødte forskjellen mellom jenter og gutter. Selv om de kvinnelige lærerne ville sendt oss til rektor om vi omtalte dem som lærerinner, så var de helt enige i at under hopprenn skulle gutta konkurrere, og jentene heie på sitt lag. Den eneste øvelsen som var tillat for jenter var langrenn, det var bra for det var ikke farlig og det oppøvde utholdenhet og disiplin.

Senere i livet har jeg alltid lurt litt på dette…. Alle de mennene som trives med å se sport på TV, og være tilskuere, de må vel kunne kategoriseres som ultra-feminine, de, da? Hmmmm Denne diskrimineringen førte meg inn i den lokale avdelingen av Brød og Roser. Der traff jeg noen herlige mennesker! Men da denne feminist-dama kom skapte det splittelse i gjengen. Mange innså at vi hadde noen lunkne og diskutable holdninger som vi måtte ta et oppgjør med, siden vi kunne samarbeide som vi gjorde med gutter. Det var ikke enkelt å bli stemplet som forræder!

Jeg hadde et fortrinn fordi jeg hadde truffet på slike urbane, akademiske feminister før. Og hadde ganske sterke følelser i forhold til det! Jeg hadde sommerjobb på Lindøya noen somre, som snekker. Det er et helt herlig sted, og jeg elsker fortsatt øyene i Oslofjorden. Men det var ikke så greit for ei ungjente å bli turistattraksjon og maskot for horder av politiske kvinnegrupper. De kom i flokk og følge med ferga ut, og de første som hadde hørt om meg ledet an som guider, stoppet og pekte. Der er hun. Se selv: Ungjente med hammer!

Skulle gjerne ha brukt den på dem! Noen kom til og med med tilrop, skulle liksom oppmuntre meg, eller noe? Stå på, så flott, ikke la deg stoppe eller kue. Kue av hvem? Ikke arbeidskameratene mine, i alle fall. De var pinlig brydde og visste ikke helt hvordan de skulle hjelpe meg.

Så når en slik dame dukket opp på Toten, og forlangte solidaritet og lojalitet, så følte jeg veldig lite trang til å adlyde. For å si det mildt. Men mange av vennene mine innså at de burde gjøre som hun sa. At vi må ta denne kampen, dette oppgjøret. Vi må stå sammen… selv om det betyr å vende ryggen til venner som har støttes oss helhjertet i det som var viktige saker for oss. Sånn helt praktisk, lokalt. For det er det store bildet som teller. Og der er menn motstanderen. Punktum.



Og nå sitter hun her, mange år etterpå, og snakker om hvor dumme «vi» var. Snakker fortsatt som alle var som henne. Som om vi alle hadde vokst opp i beskyttet miljø på vestkanten og blitt tillært ubehjelpelige, fordi det er feminint.

Hun kan ikke klare å ta inn over seg at jeg mener det er ganske uproblematisk å lese en teknisk tegning over et bygg, og visualisere det ferdige huset. Jeg kjenner jenter som har utdannet seg til tekniske tegnere og arkitekter, det må da hun også vite om!

Så kanskje det er hennes hjerne, som ikke er i stand til å begripe vinkler? Eller visualisere tredimensjonalt?

Det er fest… Vertinnen har invitert dama fordi hun mente det skulle være hyggelig å mimre sammen. Jeg skal forsøke å ikke bli provosert. Jeg tar et glass vin til, og tenker på at kanskje denne feminist-dama våres faktisk er en av dem som virkelig hyler når hun ser en mus eller en edderkopp, og kaster seg i armene på nærmeste mann?



Og da er det at jeg innser det! Visst er det sant at det er forskjell på hjernene våre. Ikke etter hvilket kjønn vi har, men etter hvor mye vi har fått mulighet til å øve på å kjøre med henger. På å treffe en spiker med hammeren. På å sette på en melkemaskin på et jur. På å mekke moped. Kort sagt, på å gjøre ting som krever litt presisjon og såkalt håndlag, slikt som utvikler en hjerne.

De som tror at det er på grunn av røropplegget sitt at de ikke kan løse grunnleggende praktiske oppgaver, bør la være å generalisere.

Vi andre må slutte å høre på de politisk korrekte akademikerne med sine prinsipielle, teoretiske løsninger. Vi må slutte å la dem gi oss dårlig samvittighet for å faktisk være mennesker. Slutte å tro på at å være anonyme lønnsslaver på heltid er frihet. Vi må ta tilbake retten til å være del av et mangfold.

Det finnes ingen grunn til å la seg diktere av mennesker som egentlig, innerst inne, mener at jenter er programmert til å være fjollete, søte, knisende dukker på leting etter en drømmeprins på hvit hest!

Feminist-dama har kommet fram til å føle ansvar og stor beklagelse i forhold til de stakkars småjentene som ble sendt utfor hoppbakken, før konkurransen, bare på trass. Jeg stopper meg selv, det er ingen vits i å forsøke å få henne til å se det fra vår side allikevel.

Jeg bare gleder meg over tanken på at i dag kan alle de jentene som har lyst få lov til å hoppe alt de vil! Og ikke minst, de guttene som er redde for å sette utfor, får lov til å slippe!

Pretty people

The very last time I talked with my great-grandmother, we had a discussion about a headscarf that she did not want to wear. It was late autumn, and very stormy weather. I was running after her, with this thick, warm, practical garment that my grandmother had wanted to lend to her. But headscarf was something for the barn, when milking the cow, or for working in the fields! In my childish certainty I explained to her, that in this weather, in a dark night, on a small back-road, there would be nobody else to see what she is wearing or how she looks. Guaranteed! That is when she stops, turns to look at me, and says: But I will know it myself!

I followed her all the way back to her house, then I walked alone in the night thinking about what I had just learned. About self-respect and dignity.

From younger relatives I had learned that it is what is inside of us, that matters. That it is shallow and stupid to be concerned about appearances and beauty. This was the generation of men who would be stopped in the door of a restaurant because they did not wear a tie, and then go back to the same restaurant the next week-end. Still without a tie. This was the generation of aunts wearing natural coloured linen tunic, or funny Marimekko flower-patterns. It was the age of hippies and flower-power, and children of nature!

For us who grew up in the wake of the big youth rebellion, it became natural to use very long time putting on make-up in such a way that nobody could see we had used anything. My grandmother would spend 5 minutes putting on lipstick, powder and rouge to look pretty. My aunt would spend 30 minutes, using all kinds of products, to look natural. I had from an early age internalized the concept of natural beauty, and the opposite was vain goat.

Then my great-grandmother managed to shatter my simple, childish understanding of division between absolute right and wrong.

I had been used to my great-grandfathers outrage over TV close-up of skiers and other athletes with snot and drool all over the face. I have to agree with him, it would take them just a second to wipe their face. When he was a young man, he jumped in the Holmenkollen and competed in long races, and still he never let anyone see him “looking like a savage”. The answer he usually got, was that in the modern world we have more professional attitude, today sports are all about results and performing, and not about looking good.

Really? To me it seems that sports are entertainment and circus, now more than ever. Is it not arrogant, not to care about how they appear, for the TV viewers who in the end pay the costs? Or maybe this is about different images, different ideals, carefully built and maintained by media advisors with knowledge of what will appeal to the different groups of audience.

Some athletes manage to combine a healthy desire to look good, with serious performance and results that demands respect! I am still waiting for a commercial to tell me what brand of make-up our women’s handball-team uses, I think they put it to the test much more than those movie stars we see in every add!

In the 1960s young people who dressed in protest risked being spitted at by enraged people. They broke the norms. Men with long beards supposedly showed the world that they did not care to look decent in presence of women. They looked like lumberjacks working in the forest the whole week. To not bother to shave, that was to show disrespect for the ladies… according to the older generation.

The worst was, they did not wear a hat! Bareheaded men were breaking a strong taboo, and challenging all social rules. And they knew it! According to my father, James Dean and Marlon Brando launched a delayed rebellion among boys, and they had a lot of catching up to do to get the same freedom as women.

Families on the beach, she in modern swimsuit with nice low-cut neck, he in his ordinary cotton underwear, T-shirt and shorts. Or in traditional swimsuit with arms! Because it was important to not be intrusive, hairy chests would not be nice to look at.

Young girls should wait until they grew older, before dressing up. Especially traditional costume jewellery, what we call bosom-silver and wife-belt. And all sorts of nice hats. That was for the older women. The young ones, they were pretty themselves, did not need anything extra. The older we get, the more we need to make an effort! And the more we need to hide… grey hair should be covered!

Thoose women who used to go to the shop wearing hairpins and headscarf. You do not see that anymore, but the cheap jogging suit makes the same statement. That they do not care about how they look, or what people think. Is this independence, being self-contained, or is it lack of respect for other people they meet?

Almost hundred years ago we had a writer, Margrethe Munthe, she is famous for her educational songs. She wanted to teach young people good manners! Every Norwegian know the song about the bad by who have to stop rushing into the house without removing his hat. How rude! When kids do this now, wear a knitted hat indoors, is it rebelling? A new generation against Munthe? Is it lack of respect for the host? Or is it just vanity, they do not want to show their hat-hairdo to the world?

Would anyone sit down at a table with head still covered? We have an expression in Norway, to grow up in a home with furniture… that means to learn the basics, about how to behave and what not to do. Maybe keeping the hat on in presence of food shows you did not see much furniture.

High heels, are they the ultimate surrender to fashion, to men’s expectations? Or a way to feel taller, tougher, unapproachable, even a little dangerous?

Second-hand clothes, grand-dad`s shirts, black clothes and dark make-up, it can all be a rebellion against consumer society, or it can just be a young person not at ease in her own body. It can be hard to come to terms with puberty changes and adult body, to accept that from now on you have boobs and hips.

On top of all this, in addition to all the social, constructed meaning embedded in clothing, we even have to relate to an unforgiving climate! Wearing trousers to a party instead of a dress, it does not necessarily mean that a women is trying to make any statement, or that she thinks suits are more sexy. It might just be that she already had pneumonia once this winter, and she does not need it again.

We might fool ourselves into thinking what we wear is our own decision, that we are free to choose every morning. Think again! Every last detail is a statement, a communication to the world.

Self-respect and respect for those who see me, or superficially focusing on appearances?

Informal and natural, or sloppy and lazy?

Individualistic and reflected, or rude and offending?

And to all those who are now laughing at this, thinking it is just stupid: Tell me honestly if you never phoned or texted to a friend to ask what she planned to wear to a party or a dinner. We sometimes want to look our very best, but of course not overdo it!

Pene mennesker

Den aller siste samtalen jeg hadde med min oldemor handlet om at hun nektet å ta på seg et skaut. Det var et forferdelig uvær, og jeg løp etter henne med et tykt, grovt, praktisk hodeplagg som min bestemor hadde forsøkt forgjeves å låne bort. Skaut var noe man brukte i fjøset eller på jordet! Jeg forklarte henne med en unges skråsikre overbevisning at hun var bare dum. At i dette været, så sent på kvelden, og langs ei lite brukt gutu, så var det garantert ingen som ville se hva hun hadde på seg eller hvordan hun så ut. Da stoppet min kjære oldemor, snudde seg og så alvorlig på meg og sa: Men jeg vil vite det selv!

Jeg fulgte henne helt hjem, og etterpå gikk jeg alene i mørket og tenkte på hva jeg hadde lært den kvelden. Om selvrespekt. Av yngre slektninger hadde jeg lært at det er det indre som teller. At det er overfladisk og dumt å være opptatt av ytre skjønnhet. Det var generasjonen av menn som ble stoppet i døra på restauranten fordi de ikke hadde slips, og som gikk tilbake til den samme restauranten neste helg. Fortsatt uten slips. Det var tantene i naturfarget lintunika, eller sprudlende Marimekko-blomster. For oss som vokste opp i kjølvannet av det store ungdomsopprøret ble det helt naturlig å bruke lang tid på å sminke seg slik at ingen kunne se at man brukte sminke. Min bestemor brukte noen minutter på pudder, rouge og leppestift, for å se pen ut, mens min tante brukte en halv time på alle mulige produkter for å se naturlig ut. Og jeg hadde grundig internalisert begrepene naturlig vakker, og motsatsen jålete geit.

Men oldemor klarte altså å ødelegge min enkle, barnlige inndeling i riktig og galt.

Jeg var jo vant til at oldefar ergret seg usigelig over å se nærbilde på TV av skiløperes snør og sikkel. Jeg er fortsatt litt enig med ham i at det ville ikke tatt mange sekundene å tørke av seg. Da han var ung hadde han hoppet i Holmenkollen og gått lange skirenn, og aldri latt noen se ham «se ut som en villmann». Svaret han vanligvis fikk var at idrett har blitt litt mer seriøst, og at nå handler det om å prestere, om resultater, og ikke om å se pen ut.

Virkelig? Er ikke idrett mer enn noensinne et underholdnings-sirkus? Og er det ikke litt arrogant å ikke bry seg om hvordan man ser ut foran TV-seerne som i siste instans alltid betaler for å se skiløperne? Eller er det snakk om forskjellige image, forskjellige idealer, og den enkelte utøveren velger den stilen som har mest appell til det publikumet som medierådgiverne anbefaler…

Noen idrettsutøvere klarer å kombinere sunn interesse for å ta vare på eget utseende, med seriøs innsats og resultater som det står respekt av. Jeg venter på at å få vite hvilket kosmetikk-merke som Camilla Herrem og de andre håndballjentene bruker. Jeg tror at de stiller produktene ovenfor litt større utfordringer enn de filmstjernene som reklamen viser oss!

På 60-tallet kunne ungdommer som var feil kledd risikere å bli spyttet etter av pene mennesker. De brøt med normene. Menn som hadde langt, ustelt skjegg demonstrerte at de ikke gadd bry seg om å se ordentlige ut når de møtte damer. De så ut slik som menn kunne gjøre i uka, når de lå på skauen for å hogge tømmer. Ved ikke å gidde å engang barbere seg, så signaliserte de en forakt og manglende respekt for kvinner… i føle den eldre generasjonen.

Dessuten gikk de uten hatt eller lue! Barhodede menn brøt tabuer og utfordret sosiale regler, og de visste det! Min far mente at Marlon Brando og James Dean hadde satt i gang et forsinket opprør blant menn, og at de hadde mye å ta igjen før de hadde samme frihet som damene.

Familier på badestranda, hun i moderne, utringet badedrakt, han i makkotrøye og korte underbukser. Eller hel badedrakt med ermer! Fordi man ikke ville være påtrengende naken, og fordi hårete mannekropper ville tatt fra folk matlysta?

At ungjentene skulle vente til de ble eldre, før de begynte å pynte seg. Særlig bunad-smykker, bringesølv og kjærring-belter, og alle slags hatter, det var for de eldre. De unge var pene nok selv, til eldre man blir til mer må man anstrenge seg! Og til mer bør man skjule… det er grått hår som bør dekkes til!

Damer som gikk i butikken med skaut og hår-ruller. Det ser man ikke ofte lenger, men grilldressen gjør vel samme nytta? Å signalisere at man mener det er det indre som teller, og at utseende ikke er viktig, eller rett og slett at man ikke har så mye respekt for de man måtte møte?

-Nei, nei gutt, dette må bli slutt… Å beholde lua på innendørs, er det en markering av opprør, enda en generasjon mot Margrehte Munthe? Er det mangel på respekt mot vertskapet? Eller er det ganske enkelt forfengelighet, at man ikke vil vise omverdenen en lue-sveis? Er det noen som ville sette seg til bords uten å ta av seg på hodet? Eller er det å vise at man ikke kommer fra et møblert hjem?

Høye hæler, er det den ultimate underkastelse for moter, å etterkomme ønske fra mennene om hvordan damer skal se ut? Eller er det litt fint å føle seg høyere, litt tøff og utilnærmelig, og kanskje litt farlig?

Loppis-klær, bestefars trøyer, svarte klær og mørk sminke, det kan være opprør mot kjøpepress og motekultur, eller det kan være utrykk for at man ikke helt trives med en kropp i forandring. Det kan være ganske vanskelig å finne seg til rette i den nye kroppen, og akseptere at heretter har man pupper og rompe!

Og på toppen av det hele, vi må faktisk av og til forholde oss til beskyttelse mot et barskt klima, også! Å gå i bukser i stedet for skjørt på en fest behøver hverken være noen markering, eller fordi dress kan være litt sexy. Det kan ganske enkelt være at man allerede har hatt en lungebetennelse den vinteren og ikke lengter etter flere. Vi innbiller oss kanskje at vi kler på oss om morgenen det vi selv har lyst til, etter eget valg. Tro om igjen… hver minste detalj er en kommunikasjon.

Selvrespekt og respekt for mennesker jeg møter, eller overfladisk overfokusert på utseende?

Uformell og naturlig, eller sjuskete og ustelt?

Individuell og bevisst, eller uhøflig og krenkende?

Og til alle som måtte humre litt nå, og synes at jeg er litt dum: Det finnes ingen av oss som ikke på et eller annet tidspunkt har ringt eller sendt melding til andre for å avtale hva man skal ha på seg, til en fest eller til en middag. Vi vil jo gjerne lufte finstasen, men samtidig være helt sikre på at vi ikke er overpyntet!

Building rules...

This is about Norway, still I want to translate it, to warn others about how the road to hell is pawed with good intentions. Even the best of societies can be better, and sometimes it can be too much of a good thing. Norwegians are conscientious and responsible, and we know that we must obey rules and regulations. They are there for a reason. When 117 persons died in a fire during Pentecost celebrations in a church at Grue, Finnskog, we got a law saying that the doors of a public building must always open outwards. This was not the first fire regulation, we had them at least since Christian 4th tried to prevent city fires and other calamities. And it most definitely was not going to be the last! After WW2, when the country had to be rebuilt, we got a new principle: The Norwegian Home. Through competitions for architects the government tried to find the best prototype for standardised houses that would wipe out regional and social differences. In the Soviet union these enterprises was done by the state, our Gerhardsen offered good financial help and left it to the citizens to build the houses. The result of this was a lot of very creative ideas to circumvent the housing bank`s strict rules. Not just to build bigger or better, but also to make an individual mark on the house, a personalised home. In todays world we also have a global responsibility. We must be better at building energy-effective houses. I remember discussions in some communities about insulation injunctions, that even cabins had to have 10 cm approved material in the walls. But what if the owner didn`t plan to use the cabin during winter? Some owners argued that it should be his right to decide between building costs and heating costs. Maybe we should also think about the law of diminishing returns? If you increase from 15 cm to 20 cm, it will be a noticeable difference. But not as big as the difference between 10 cm and 15 cm. When you increase from 25, you must add a lot to get noticeable difference at all… So next injunction will maybe be 60cm?

One good thing is the window casings can be used as extra bed for guests. Secret passages in the walls will be common feature again. It will be enough space, and just like after the English civil war those who are not of the right faith will need hiding places and easy escape routes.

Those of us who lived a while remember absolutely sealed, airtight houses were tried in the 80s. What is now called passive houses. The experience from last time, is that the only organisms who thrive better are the moulds. Albeit one provider of ready-made houses claimed that he had seen houseplants in some of the houses. I even think the owners might have been breathing indoors! Of course perfect technical inventions like this are not meant for humans to use them…

Now our beautiful old stoves can not be used anymore. It is only now, the very recent years, that someone found out how to construct stoves. Imagine that, after using wood for heating all these centuries we suddenly discovered we have been doing this wrong all the time? I wonder how the halls in ancient, heritage homes will look with modern contemporary wood burners? But this replacement project will of course give income for some people. Those same people who have now been trying for years to make us feel bad about the old stoves!

When we built the first extension, I went to the local building department. I filled in some forms, talked with people that I knew, and I got building permission and approval that I am responsible for this project. Because they knew me, they knew I had been working for my father, and he was a skilled carpenter. They counted on me doing a good job when I built my own home. Of course this practice had some faults, I know very well that some people would build 3 or 4 houses and later sell them, houses that did not meet any standards, built by workers who had no idea what the word responsible means, and they got the permits to easy. So by the time we made the second extension, the rules had been tightened. That time I brought home a stack of papers, and it took me days to answer all the questions. In return I got a separate document saying I am responsible. Not only for this building project, it was no limitations at all… I, Siv-Ingvild Thirud, am responsible! I framed that piece of paper and hang it on the wall, for the kids to see every time they tried to question any of my decisions. Mother is indisputable, she is the responsible…. I wonder where that document is now?

Now the stack of paper needed for building permission is thicker than many novels I have read, and the language is so difficult any ordinary carpenter will need help from a lawyer. I do not know if it was the intention, but the result is they made it almost impossible for small companies or independent builders to survive. Soon it will only be a few very big factories, producing readymade houses. In addition to being obedient and conscientious, we must also be good at planning ahead. If we build a house when we are 25, we must think about how life will be if we become disabled in our old age. So all doors must be wide enough for wheelchair, and stairs are a nuisance.

Albeit stairs can also be good exercise. My grandmother lived on fourth floor with no elevator, and she was certain the stairs kept her in good shape. When she was 80, she lived in a world of her own, but her legs were still strong. I think this must be a good thing, if we live so long something will have to give, it is better that the mind squabble than the other end? I can very well imagine having the strength and the energy to do whatever I want, and drive the grandchildren crazy because I refuse to eat anything but cakes and chocolate! But this kind of exercise, to carry all groceries up 5 stairs, it is no longer any need for that. Now we have gyms and fitness centres, so we can keep the business alive and spend some more money and consume some more of the world’s resources.

I discussed this with an orthodox, right believer building engineer. I made some unsuccessful attempts at defending my decision to let the building follow the sloping terrain, to get the best use of the plot. And by doing this, I planned and built a house with many stairs. He made realise how inconsiderate I am, in not thinking about disabled people who might want to visit me. I have heard the same about having cats and dogs, that it would be a problem for people who are allergic or afraid. The way our society is now evolving, I would not be surprised if we get a law against cats. That might be the reason behind media`s focus lately on the threat that housecats pose to the bird population. They are preparing the ground for the politician planning to make this initiative.

So what about dust? If the same rules are to apply to private homes as to public buildings, concerning both availability, and health, cleanliness and security? I don`t even want to think about it! Another essential concern for this building engineer was the respect for the next owner of my house. Back to the Stalinistic planned economy way of thinking. We do not build for ourselves, but for the Nation! I am only the tenant here in this cubicle for a limited amount of time. All respect for the development in the Soviet union, they managed to transform one of the world’s most backwards and poor societies into a modern, industrialised and relative wealthy one. And they gave good housing to all the people living in sheds and barracks at the gentry estates. But this is not the situation in Norway! It is even a long time since many of us were tenants moving from one cottage to another, depending on economy and work. And all furniture and utilities followed the cottage, and all we needed to pack for moving was our own clothes. Today we can actually afford the luxury of being self owned, if we so want.

So who wanted this direction of development, for our society? Is there some conspiratory will behind this? Or did it just happen?

I actually believe some old-fashioned diehard socialists still have deep rooted distrust for any private property, and some twisted ideas about shared values. The majority of those who fight for new and more rules have a genuine wish for making life better, safer and easier for us all. Of course it is very good that all doors now open outwards, I just think it is terrible sad that it took such a terrible tragedy for us to think about this. I also think we all agree it is a good rule not to cover a chimney in wood or other materials that can easy catch fire. The problem occurs when the rules and regulations become too many, we cannot see the wood for all the trees. If there are more than 5 signs at the road junction, we don`t read any of them.

Then there are those bureaucrats with tunnel-vision, only able to see their own small field of interest. The ornithologist see the cat kill birds, he doesn`t consider what they do for the rats and mice population. Some have an even narrower field of interest, they just live to design forms.

So we need a balance. We need someone to keep an eye on the rule-makers, to tell them when it is enough. Or too much… This should probably been the politicians, because they are elected by us, to manage the society and its development on our behalf.

Keep the good rules. Stop interfering with how we want our own homes to be. We want to create a personal, special environment where we can be happy! When a new owner move in, the house will be changed according to his taste. Even if it is the house he inherited from parents or grandparents, it will never be exactly as the new owner wants it.

And about the idea of building for lifetime. It is difficult to predict the future. If I have an accident and become disabled, maybe living here to be close to the forest would not be important anymore? But many of my friends talk about what to do, to buy a little apartment that is easy to maintain, or to customize their house, for when they are older. So I decided also, it is time to think about old age. I will start making holes and tunnels through the walls and the floors, to build a monstrous model railroad  So if anyone have parts, rails or trains, from the Märklin miniature series to sell, please contact me!

Regelstyrt?

Selvfølgelig er vi verdens beste land, jeg har ikke tenkt å si noe annet! Men selv det beste kan bli bedre. Og noen ganger kan det bli for mye av det gode.

Vi er pliktoppfyllende og ansvarsbevisste, og vi skjønner at vi må finne oss i noen regler og reguleringer. Da 117 mennesker døde i en kirkebrann på Grue Finnskog i 1822 førte det til at vi fikk en lov om at alle bygninger som var beregnet på offentlig bruk skulle ha dører som åpner utover. Dette var ikke den første brannforskriften eller sikkerhetsforskriften her i landet, vi har hatt slike i alle fall siden Christian 4 forsøkte å forebygge bybranner og annen styggedom. Og det ble definitivt ikke den siste.

Etter 2. verdenskrig, da landet skulle gjenoppbygges, fikk vi et helt nytt prinsipp: Det norske hjemmet. Arkitekter konkurrerte om å tegne det standardiserte, korrekte huset, som skulle fjerne regionale og sosiale forskjeller. I Sovjet-unionen ble slike tiltak gjennomført ved at staten bygde boligene. Her nøyde Gerhardsen seg med å tilby finansiering, og overlot til den enkelte å bygge. Så fikk man etter hvert en utrolig kreativitet når det gjaldt å omgå husbankens regler. Ikke bare for å kunne bygge litt større, eller litt finere, men også for å sette litt personlig preg på hjemmet.

Nå har vi også fått et globalt ansvar. Vi må bli flinkere til å bygge energi-effektivt. Den stakkars kråka får det for varmt. Jeg kan huske diskusjoner i enkelte kommuner om hvorvidt det skulle være pålegg om 10 cm isolasjon i ytterveggene på hytter. Det var jo ikke sikkert at de skulle brukes om vinteren i det hele tatt, og noen hytte-eiere mente endog at det måtte være litt opp til den enkelte å vurdere byggekostnader kontra fyringskostnader. Og kanskje etter hvert vurdere litt i forhold til law of diminishing returns… Om man øker fra 15 cm isolasjon til 20, så har det en betydelig effekt. Men allikevel mindre enn fra 10 cm til 15 cm. Og når man kommer over 25 cm, da må man faktisk øke ganske mye for å merke forskjellen. Så neste pålegg nå blir vel 60 cm vegger?

Fordelen er at vindusutforingene blir så dype at de også kan brukes som gjestesenger. Hemmelige ganger i veggene vil få sin renessanse. Det er god plass til det, og behovet kommer snart til å bli det samme som etter den Engelske borgerkrigen, da alle av feil tro måtte ha gjemmesteder og fluktmuligheter.

De som har levd en stund husker kanskje at pottette hus, eller passive hus som det heter nå, ble forsøkt på 80-tallet også. Erfaringen da var at det eneste som trivdes bedre i slike hus var muggsoppen. Riktignok mente ferdighus-leverandøren at eierne måtte ta skylda, i flere tilfeller var det observert potteplanter i husene. Jeg tror nesten at folka pustet innendørs, også! Det er klart at slike flotte tegnebrett-oppfinnelser blir totalt ødelagt hvis mennesker skal få lov til å bruke dem…

Snart skal vi ikke få lov til å bruke flotte, gamle vedovner lenger, heller. For det er først nå, de aller siste åra, at noen har funnet ut hvordan en vedovn skal lages. Tenk det, etter de århundrene vi har brukt ved som varmekilde. Jeg lurer nå litt på hvordan gamle saler og storstuer i fredede bygning vil se ut med moderne kompakte klumper av noen ovner… men denne ustkiftningen vil selvsagt skaffe inntekter til noen. Sannsynligvis de samme som har forsøkt ganske lenge å fortelle oss hvor uansvarlig det er å bruke den gamle ovnen.

Da vi bygde første byggetrinn her, gikk jeg på teknisk etat og fylte ut noen skjemaer, snakket litt med folk jeg kjente der, og fikk byggetilatelse og ansvarsrett for dette huset. Fordi de kjente meg, og visste at jeg hadde jobbet for far min, og han var dyktig byggmester. Og de regnet med at når jeg bygde for meg selv, så ville jeg gjøre det ordentlig! Nå er det jo helt klart enkelte mangler ved en slik praksis, det var mange som bygde seg både 3 og 4 hus, som de ganske fort solgte igjen. Snekkere som ikke hadde helt klart for seg hva ansvar betyr, og som kanskje ikke burde fått godkjenning så enkelt. Så da vi bygde andre byggetrinn hadde reglene blitt innskjerpet, og utvidet. Da fikk jeg med en mappe med papirer hjem. Men til gjengjeld fikk jeg et eget papir på at jeg var ansvarlig. Ikke bare for dette bygget, ingen begrensninger i det hele tatt, det sto bare at jeg, Siv-Ingvild Thirud, er ansvarlig. Det dokumentet hang på veggen ganske lenge, og ble henvist til hver gang ungene forsøkte å kritisere noen av mine avgjørelser. Jeg var uimotsigelig, for jeg hadde papir på at jeg var ansvarlig. Lurer litt på hvor det har blitt av nå…

I dag har papirbunken man må fylle ut blitt tykkere enn mange romaner jeg har lest. Og de er så innviklet og uforståelige at håndverkere må ha juridisk bistand for å fylle ut. Jeg vet ikke om det var tilsiktet, men resultatet er at småfirmaer som ikke har råd til administrasjon og kontorer virkelig sliter, og snart er det bare noen få ferdighusfabrikker som bygger Huset, det Norske. Og i tillegg til at vi er lydige og pliktoppfyllende, så er vi også forutseende. Om vi bygger oss hus når vi er 25, så skal vi selvfølgelig tenke på at vi kan bli uføre på våre eldre dager. Derfor må alle dører være brede nok for en rullestol, og trapper er en uting.

Riktignok kan det være god trim å gå trapper. Min bestemor bodde i 5. etasje uten heis, og hun mente selv at det holdt henne i god form. Da hun var 80 var hun helt i sin egen verden, men like sprek og rask i bena. Det må da være en fordel, om man først skal leve så lenge at noe begynner å skrante? Jeg kan godt tenke meg å ha ork til å gjøre akkurat hva jeg vil, og drive barnebarna til vanvidd med å nekte å spise annet enn sjokolade og kaker! Men slik trim som hun fikk, ved å bære alle varer opp trappene, det trenger vi jo ikke nå lenger, i vårt moderne, profesjonelle samfunn. Vi går på treningssenter, og bidrar dermed til å holde næringslivet i gang og forbruke enda litt mer resurser.

Jeg diskuterte dette med en rettroende bygningsingeniør, og gjorde noen tafatte forsøk på å forsvare at vi har bygd med terrenget og har masse trapper. Jeg skjønte fort hvor uakseptabelt det er å ikke tenke på eventuelle besøkende. Fra før har jeg hørt ganske mye om å ha katter og hunder, og at det er et problem om noen som er redde eller allergiske ønsker å besøke meg. Slik samfunnsutviklingen har vært, så vil jeg ikke bli overrasket om vi snart får et forbud mot huskatter. Kan det være derfor pressen har valgt å rette oppmerksomhet mot at våre firbente venner dreper for mye småfugl? For å bane vei for den politikeren som planlegger et slikt utspill?

Men hva da med husstøv? Dersom de samme hensyn skal legges til grunn for private hjem som for offentlige bygninger når det gjelder tilgjengelighet, og helse og sikkerhet? Denne tanken vil jeg ikke engang fullføre…

En annen vesentlig beveggrunn for denne byggningsingeniøren var tanken på den neste eieren av mitt hjem. Altså, den planøkonomiske, Stalinistiske tenkemåten, at man bygger for Nasjonen. At jeg er bare beboeren i denne kuben nå en liten stund. All respekt for samfunnsutviklingen i Sovjetunionen, jeg tror ikke mange tenker over hvor ille det var der, for vanlige folk, da kommunistene tok over. De maktet å industrialisere og modernisere verdens mest tilbakestående samfunn, og bygge menneskeverdige boliger til de mange tusener som hadde bodd i skur og brakker rundt på godsene. Men det er ikke situasjonen i Norge i dag! Det er også ganske lenge siden husmenn flyttet mellom stuene etter hvor de hadde jobb, og alle stuer var like og alle møbler var vegg-og naglefaste, og det eneste man trengte å flytte med seg var sine egne klær. Vi kan faktisk koste på oss å være selveiende nå, om vi vil.

Så hvem er det egentlig som har vedtatt den utviklingen vi har nå? Er det en konspiratorisk vilje bak? Eller ble det bare sånn?

Jeg tror nok faktisk at det fortsatt finnes noen kraftsosialister med forskrudd syn på fellesverdier, og en grunnleggende mistro mot privat eiendomsrett. Flertallet av de som lager og kjemper for pålegg og regulering har nok et genuint ønske om å gjøre forholdene bedre og tryggere for folk flest. Selvfølgelig var det veldig bra at vi fikk regelen om dører som åpner utover, og veldig trist at det måtte en slik tragedie til før noen tenkte på det. Jeg tror heller ikke at noen er uenige i forbudet mot å kle inn pipeløp i brennbare materialer. Problemet oppstår når det blir så mange regler å forholde seg til at man ikke ser skogen for bare trær. Om det er mer enn 5 skilt ved et veikryss, så får vi ikke med oss noe av informasjonen. Både fordi vi ikke rekker å lese alt, og fordi vi rett og slett kutter ut.

Dessuten finnes det nok mange byråkrater rundt omkring som har tunnelsyn og bare tenker ut fra sitt eget snevre fagområde eller interesseområde. Ornitologene er opptatt av huskattenes herjinger i fuglebestanden, uten å tenke over at smågnagerne også står høyt på menyen til disse drapsmaskinene våre. Enkelte har et enda snevrere interessefelt, nemlig å utforme skjemaer…

Så vi trenger en balanse, vi trenger noen til å holde regelmakerne i øra og si fra når nok er nok! Helst burde vel det være politikerne, som vi velger for å styre samfunnsutviklingen på våre vegne? Behold de fornuftige sikkerhetsforskriftene. Slutt å betrakte hjemmene våre som alles eiendom, det er bare å innse at neste eier uansett vil forandre en bolig og tilpasse den til sine egne behov og ønsker og smak. Selv om det er hjemmet til foreldrene eller besteforeldrene som man har arvet. Vi er faktisk individer, derfor må nesten hjemmene få lov å være like forskjellige som vi er.

Så var det konseptet livløpsbolig, da… Jeg mener fortsatt at man ikke vet så mye om framtida. Og at om jeg skulle komme i en trafikkulykke og bli bevegelseshemmet, så er det ikke sikkert at å bo her med nærhet til skogen ville være like viktig lenger? Men mange av mine venner snakker mye om dette, om det er best å flytte til en liten lettetselt leilighet eller å tilpasse huset man bor i. Så jeg har også bestemt meg på å begynne å tilpasse boligen for alderdommen. Jeg skal lage hull og tuneller gjennom vegger og etasjeskillere og anlegge tidenes modelljernbane  Så om noen har deler til den minste typen Märklin-togbane å selge, så ta gjerne kontakt!

About men and humans

Early winter, wind and rain replaced the cold, as I leave the shoppingcenter parking lot I discover something is wrong with one front wheel. I pull over at a bus stop. As I feared, the tyre is completely, totally flat! Can the situation be any worse? Oh yes, it can! Right behind me is another car, and out of it comes a real macho-man. Tan, black-eyed beach-lion dressed for winter.

In a stuttering attempt at speaking Norwegian, he states that I have to get into his car, because my tyre is flat, and therefor he must drive me home and get this sorted. I never have the habit of being obedient, and I certainly do not want to sit in his car. So I open the trunk and start looking for spare wheel and necessary tools. He explains that he is a strong, big man, and he is not able to fix this, so it is stupid of me to even try. While I keep doing my things, he moves very close and gets more and more insisting, in his nagging. Why do Norwegian women have to be so stubborn and wilful? Stop this already!

The situation became very unpleasant. It was cold and difficult, at the same time I became annoyed, angry, and scared. But luckily two other cars stopped, and that was ordinary, normal Totninger (people from this erea). Men in safety shoes and coveralls bought at the local co-op. This made our new fellow citizen disappear very quickly, still expressing his indignation.

The Toten-men apparently sensed my state of mind, and they wisely kept some distance, and made some joking comments. Asking if this could be a problem? No, probably I just liked this place to change tyre, maybe I had forgotten the winter tyres on one side. And they would love to help, but unfortunately they didn`t have an umbrella. But CRC and a mallet appeared, to loosen the very tight wheel nuts. I even got some muscle help. Just enough to get it loose, so I could manage it. That is true musicality, in interaction between people, to know when to help without anyone need to ask, and to know when to step aside and let the other person keep some self-esteem.

When I was even served some coffee, the negative experience had been turned around to become a nice evening that restored my faith in human beings! We had a light, joking tone between us, so I dared to ask them if they stopped because they saw it is a female driver? They asked if I think I am that pretty! We had some good laughs about all the out-of-gas jokes, but agreed that of course in reality we would all stop to help others regardless of gender. Because, as they reminded me, we are all “folk”.

I don`t know how to translate that word. Google suggests “people”, that is not accurate. When you would say “as a gentleman” in English, we would say “som folk” in Norwegian. And that is gender neutral… we are all “folk”!

And this is my point. It is better to be “folk”, than a tender little flower to be put in a vase and placed where the owner wants, and exhibited at the right events. So we accept the logical consequences, that if someone tries to use femininity to make others do a job for them, they are asked where they keep the wheel-chair. It is nice when someone open the door for me, if that does not mean I have to wait to let him do it. It is also natural for me to open the door for men, if I am first. Respect is a two way street!

Just as it takes two parts to develop our, by others standards, very free and liberal rules for relationships.

A lot has been said about Eilert Sundt and his social scientific research in the 1850s. How he used systematic analysis of the statistic material, and how this made him develop a deeper understanding and more sympathetic view of the rural culture. How he changed from being the condemning, moralistic person in office, with a need to educate. In my opinion his way of describing the causes behind the raise in the number of unprovided children out of wedlock, it is epic! He compare with a flood in the river Glomma. When it is much snow in the mountains, when it melts fast, when the river runs wild in the upper parts of the valley, then the farmers in the lowlands are not surprised by the flood. Likewise, he shows how in the first half of the 1800s it is a huge number of children born. So the officials should not have been so surprised that 20 years later it is a lot of young women in fertile age. He rounds of this by recording an excellent interview with an old woman, showing how the so-called promiscuity has been at least as bad in earlier times. The difference is back in her days, the population was not growing so fast, it was much fewer young people competing for the jobs, and easier to make a living. He then goes back to the statistics, and show how the percentage of women who had one or two children before they married has been very stable, over a long period of time. And how most of them ended up building sound families and good lives, nevertheless.

His project: “About the immorality in Norway” instead become about the morality! Admitting that it has served us well, this idea to give girls a lot of freedom to make their own decisions and choices.

But the prerequisite for this, of course, is that they had a lot of good, trustworthy men to choose from!

Almost hundred years earlier, Axel Christian Smith published his topographic descriptions of Østerdalen, in eastern Norway. In this works he even discusses the population growth. In the 1700s it is not usual to question the fact that more inhabitants equal bigger workforce, more taxes and greater wealth for the nation. So Smith is rather careful when he suggests that maybe it can be good reasons for families to try to avoid pregnancies… and maybe that can even be in the nation’s best interest.

This is at the heart of another core issue in the everlasting tug-of-war between the establishment and the populist, between the bourgeois and the peasant, the ordinary people. And the rural everyday life usually manifest as a healthy balance, a double thinking. Of course every child is a blessing, of course we celebrate fertility in all its forms… but it might still be wise to try and limit the fertility. We should count our blessings… so maybe it should not be too many of them?

So there have been a lot of theories and practices for family planning, some rather amusing to read about. It was important to teach the girls to have fun on their own. A good, pleasant washing every morning can make it easier to resist other temptations. Not only for the young girls, but even more in matrimony. Then it could of course even be a source for power, as we know from many stories, pure blackmail against the poor husband. Before TV shows and sex education in schools, the sources for knowledge in this field was mothers, grandmothers, aunts and friends. And jokes and anecdotes! Making fun of girls who had not been taught anything at home. Stories about Friday-rules, about sleeping arrangements. About desperate men. And of course about young, newly wed women who couldn`t manage to keep to their own rules.

This is a rich side of our popular culture, partly documented through shows and books of anecdotes; we never get tired of watching exchange of daring stories on TV. What we never think about, is that the men would have to respect the women’s decisions. Safe periods and taking care of one’s own business, it would be of little relevance if the husband considered the wife to be his property to do what he wants!

Between the female ideals and the male ideals, there has to be symmetry.

So, what is it that makes us “folk”? Could it just be that we grow up? Little children learn to not only think about themselves, that others become sad if they get less of the chocolate. Young people are looking for their own identity, find out who they are. They see themselves mirrored in others reactions, are always very conscious of what their peers will say, how they can get admiration from the group. Piet Hein said about looking for the fixed point, the Archimedian point that everything else is relative to: If you do not find it inside yourself, you will find it nowhere. That is to grow up. That is to become “folk”.

That is the starting point to develop our own identity. We no longer need to fulfil other people’s expectations; we no longer need to try to conform to predetermined gender roles. Thus, we do no longer need to push others into opposite gender roles just to strengthen our own. Now we can see other people’s needs, and put the welfare of others ahead of peer pressure and bigoted condemnation. Now we can build true relations, maybe also family, instead of just building our own egoistic position in a social group.

The macho- man who was so provoked because I neglected him, and changed the tyre myself, maybe he came from more gender segregated society. More like to the bourgeois world that Eilert Sundt represented. A world where men live their lives in arenas where they socialise with other men and it is these peers that are important to them, their opinion that matter. And family, wife and children, are something that the man take care of, and something that is important for his status in the group.

Teachers, officials, priests, we had many of those who tried to teach us ordinary people this more decent way of living… Generations of ordinary people have shown a remarkable and admirable patience in listening to all the lecturing. It just did not have much interest for real life.

An old teacher once told me about when he started his studying. He was told to distance himself and lay off everything from Toten, and it was not just the dialect. In his old age he was very remorseful, and it was important to him that teachers in the future did not do the same mistakes that he had done. He was a strong advocate for more respect for the children, the culture and the values that they carried, the ballast from home. But now more than ever are we faced with very strong attempts to mould us in the same academic, bourgeois ideal. At the same time we might have reason to worry about those few new citizens with strong, outspoken attitudes that can be clashing with ours.

But we have dealt with moralists and men of darkness for so long. They never made any lasting impact before. I find it difficult to believe that most ordinary men will change now. And for us women here, we are not easy to take control over and put in a vase. So it is my bet that we will all continue to be “folk”.

Om menn og folk, og karfolk

Førjulsvinter, regn og vind veksler med kulda, i det jeg kjører ut fra parkeringsplassen ved kjøpesenteret skjønner jeg at noe er galt med forhjulet. Kjører inn på en busslomme. Ganske riktig, dekket er helt, totalt flatt! Kan verden bli verre? Å ja da. For rett bak meg kommer en annen bil og stopper, og ut kommer en ordentlig mannemann, en strandløve i vinterklær.

Han konstaterer på dårlig norsk at jeg må sette meg inn i hans bil, for hjulet mitt er punktert og han skal visst ordne opp og kjøre meg hjem. Nå har ikke jeg for vane å la meg kommandere, og jeg ville ikke inn i hans bil. Så jeg takket høflig nei, åpnet bakluka og begynte å rote etter jekk og reservehjul. Han forklarte meg at han var en stor, sterk mann og han kunne ikke gjøre dette, så da var det direkte tåpelig av meg å prøve. Mens jeg puslet rundt bilen var han hele tiden helt oppå meg, med insisterende og etter hvert irritert masing. Hvorfor er vi norske damer så sta og så egenrådige? Slutt med det der nå!

Situasjonen var ordentlig ubehagelig. Jeg frøs og strevde, og samtidig ble jeg sint og litt skremt. Men så kom heldigvis to biler til, med helt vanlige, normale Totninger. I karakteristisk dress fra Felleskjøpet, og vernesko. Da forsvant vår nye landsmann umiddelbart, mens han fortsatte å gi utrykk for sin indignasjon over norske damers vrangvilje.

Totningene enset nok at humøret mitt ikke var helt på topp, så de holdt litt klokelig avstand og spøkte litt. Og fastslo at dette så da ikke ut til å være noe problem. Spøkte om at jeg hadde sikkert bare funnet ut at dette var beste stedet å skifte til vinterhjul. De skulle gjerne hjulpet, men hadde glemt paraply… Men det dukket opp fra bilen deres både CRC og en klubbe for å løsne hjulboltene, og litt muskelhjelp fikk jeg også. Bare akkurat så mye at jeg klarte resten selv. Det er musikalitet i samhandling med andre mennesker, det! Å vite når man skal hjelpe, uten å bli spurt, og å vite når man skal trekke seg unna, å la den som trengte hjelp få beholde litt selvtillit.

Da jeg til og med ble servert kaffe, så hadde den negative opplevelsen blitt til en virkelig hyggelig kveld som gjenopprettet min tillit til menneskeheten. Og tonen var blitt så lett at jeg dristet meg til å spørre dem om de stoppet opp fordi de så at det var kvinnelig sjåfør. De lurte på om jeg trodde jeg var så pen! Det ble litt morsomheter om tom-for-bensin vitser, men selvfølgelig ville de ikke oppført seg forskjellig, om det var en mann eller en dame som trengte hjelp. Vi er folk alle sammen, her på Toten…

Og der er vi ved sakens kjerne. Heller være folk, enn en sart liten blomst som kan settes i en vase, plasseres der eieren ønsker, og vises fram etter behov. Så er det en logisk konsekvens at den som forsøker å bruke kvinnelighet for å få andre til å gjøre en jobb for seg, blir spurt hvor hun har rullestolen! Det er hyggelig om noen åpner døra for meg, men ikke om jeg må vente for å la ham gjøre det. Og det er like selvfølgelig at jeg holder døra for en mann. Respekt går begge veier! Akkurat som det skal to parter til for å utvikle de, etter omverdenens oppfatning, temmelig liberale reglene vi har hatt for samliv.

Mye er sagt om Eilert Sundts forskning i 1850-åra, hvordan han gjennom systematiske analyser begynte å få forståelse for bondekulturen. Hvordan han beveget seg bort fra å være en fordømmende embedsmann med et behov for å reformere og oppdra. Jeg synes han har en helt episk beskrivelse av årsakssammenhenger, når han sammenligner den store økningen i antall uforsørgede lausunger med flommen i Glomma. Når det er stor snøsmelting og flom øverst i dalene, så pleier ikke bøndene lenger nede i elva å bli overrasket over flommen… Han viser ved statistikk hvordan embedsmennene burde ha sett at store fødselstall i en generasjon fører til mange gifteklare ungjenter 20 år senere. Dette topper han med noen flotte beskrivelser av dybdeintervjuer med gamle damer, som så til de grader viser hvordan den såkalte usedeligheten har vært minst like ille i tidligere tider, bare at da var det færre unge og lettere å få arbeid. Og statistikken viser også at andelen som har fått både et og to barn før de giftet seg, den er ganske uforandret, det samme er andelen jenter som har klart seg ganske bra allikevel. «Beskrivelse av usedeligheten i Norge» blir i stedet til beskrivelsen av sedeligheten, en ganske talende innrømmelse av at det har fungert ganske bra, dette med at jentene har hatt frihet til å ta sine egne valg.

Men det fordrer jo at de har hatt bra menn å velge mellom!

Nesten hundre år tidligere utga Axel Christian Smith sine topografiske beskrivninger over Østerdalen. Der diskuterer han også befolkningsutvikling. På 1700-tallet var det nokså uvanlig å problematisere sannheter som at større befolkning betyr større skattegrunnlag, mer rikdom og sterkere land. Smith er da også ganske forsiktig når han antyder at det kan være gode grunner til at noen familier har et ønske om å begrense antall barn… og at dette faktisk kan være til samfunnets beste. Her er vi ved et annet kjernespørsmål i denne evigvarende drakampen mellom offentlig moral og folkedypet, mellom embedsmenn og akademikere og bondekultur og vanlige folk. Og det folkelige arter seg som regel som en sunn balanse, en dobbelthet. Selvfølgelig er hvert eneste barn en velsignelse, vi feirer fruktbarhet i alle sammenhenger… men det kan være greit å forsøke å begrense fruktbarheten litt, også. Vi skal jo telle våre velsignelser… og da er det vel greit at det ikke er altfor mange av dem?

Derfor har teoriene om familieplanlegging vært mange, og til dels underholdende. For eksempel å lære jentene å ha det bra på egenhånd. For om man vasker seg godt hver morgen, er det lettere å motstå andre fristelser… Ikke bare for ungjenter, men minst like mye i ekteskapet. Da kan det også være et maktmiddel, som det finnes mange beskrivelser av, direkte utpressing mot ektemannen. Før TV-programmer og seksualundervisning på skolen, så var kildene til kunnskap på dette området mødre, bestemødre, tanter og venninner. Og vitser! Spøking og historier om jenter som ikke var blitt fortalt noe hjemme. Vitser om fredagsregelen, om å ligge anføttes, og selvfølgelig om desperate mannfolk. Og om unge, nygifte kvinnfolk, som fikk problemer med sine egne regler.

Det er en frodig side ved dagligkulturen, til dels dokumentert gjennom folkelige vitsesamlinger. Det som ingen tenker over her, er at alle disse historiene forutsetter at mannen respekterer et nei. Hverken sikre perioder eller å kose seg hver for seg ville vært relevant hvis kona var mannens eiendom…

Mellom kvinnerolle og mannsrolle må det jo nødvendigvis være en symmetri. Så hva er det som gjør at vi er folk her, alle sammen? Kan det være fordi gutta vokser opp og blir menn? Småunger lærer å ikke bare tenke på seg selv, at andre blir lei seg om de ikke får av sjokoladen. Ungdommer leter etter egen identitet, speiler seg selv i andres reaksjoner, tenker hele tiden på hva kameratene vil si, og hvordan de kan oppnå beundring fra de andre. Piet Hein sa om det å lete etter det faste Arkimediske punkt, det som alt annet er relativt i forhold til: Den som ikke finner det inni seg selv, finner det ingen steder. Det er å vokse opp, å bli folk.

Da kan vi utvikle vår egen identitet. Vi trenger ikke lenger oppfylle andres forventninger, ikke leve i forutbestemte kjønnsroller. Dermed trenger vi heller ikke pådytte partneren en komplementær kjønnsrolle for å styrke vår egen. Da kan vi se andres behov, og sette andres velferd foran gruppepress og trangsynt fordømming. Da kan vi velge å bygge relasjoner, kanskje familie, i stedet for å bygge opp vår egen posisjon i en sosial gruppe.

Mannemannen som ble så provosert av at jeg overså ham, og skiftet dekket selv, han kom kanskje fra et mer kjønnssegregert samfunn. Mer i tråd med det borgerlige som Eilert Sundt representerte. Hvor mennene levde sine liv på arenaer hvor de forholdt seg til andre menn, og det viktige var hva denne gruppen mente. Og familien, kvinner og barn, var hans ansvar å ta seg av, og dermed en del av hans status. Embedsmenn, prester, lærere, vi har hatt mange av dem som skulle lære oss vanlige folk å leve mer anstendig. Vanlige, alminnelige folk har utvist en utrolig overbærenhet og tålmodighet gjennom tidene, og hørt på formaningene. Det hadde bare ikke så mye relevans for det virkelige liv.

Jeg husker en gammel lærer som fortalte meg om da han begynte å studere. Hvordan han var blitt formant om å legge av seg alt Totensk, og det var ikke bare dialekta det var snakk om. På sine eldre dager så var han full av anger, han var så opptatt av at framtidas lærere ikke skulle gjøre det samme som han. At de skulle ha mer respekt for den kulturen og de verdiene som ungene hadde med seg hjemmefra. Om det har blitt noen forandring, så er det vel heller i retning av at vi alle skal formes inn i det samme akademiske, borgerlige idealet. Og samtidig så har vi kanskje grunn til å være bekymret for mange nye landsmenn med til dels sterke holdninger som går litt på tvers.

Men vi har såpass lang erfaring nå med mørkemenn og moralister. Jeg har vanskelig for å virkelig tro at karfolk flest kommer til å forandre seg så mye. Og vi kvinnfolka her er ikke så lette å passe på, og sette i vase. Så vi kommer nok til å fortsette å være folk, alle sammen, vi!

We need gnoms!

The ancient Nisse who at some point was associated with Jul and gifts… Not Santa Claus. The thick, round, laughing figure with elves as helpers, at shopping malls in December. No, I'm talking about the little, thin guy, with pointed ears and evil grin. The bad-tempered, implacable, invisible, who can take make all sorts of mischief, and who sees everything we do.

If you kick the cat, or lose your temper and give one of the kids a slap, when you think no one is watching ... the nisse sees it! If anyone should be so lazy that they cannot be bothered take good care of their animals, even if everybody still only think well of them, the nisse knows the truth. Everything you do to someone who is weaker than you, the nisse saw it and the nisse never forgives.

He keeps an eye on the children, too, of course. If one of the kids is bothering the cat, destroying birds nests, scaring the horses ... the nisse sees it. If a child tries to climb up to reach the cookie jar on the top shelf in the kitchen, it may well be that the nisse gives a hand supporting the chair. But if big brother steals a cake from his little brother, the nisses eyes turn black. We may even remember from childhood, if we decided it would be fun to put soap on the wheelbarrow handles, we might hear the nisse giggling and laughing. But if we teased the rooster chicks to make them to fight, then we suddenly felt his eyes burning in our neck, and that was not pleasant.

If we made the nisse angry, there is no end to the mischief he can do, the obstacles that he can place in our path. Everything we try will fail, and no matter how hard we try it is impossible to succeed. Basically, we know why the fence turned out skewed, and the cabinet door will never close properly. We can try on again, time after time, but skewed it will be. And to buy a lottery ticket would certainly be a waste of money. Nissen is an ill-tempered, unforgiving little guy, it is not easy to get on his right side again. All falsehood is easily seen through. He sits there on your shoulder and taunts you, laughingly: "Yes, now you would try to be kind, so genuinely selfless ..." To escape is of course useless, the nisse always manages to hide in the moving boxes. So it's probably best to be careful not to get on the wrong side in the first place!

Previously, it might be that parents used the nisse to scare their children to much, and made them neurotic. Adults can also be completely paralyzed if they always see themselves through the nisses most judgmental gaze, Selma Lagerlöf have some excellent descriptions of this. So, this respect for the nisse, as it is with most other things: Everything in moderation.

Nowadays it might be that we could have benefited from a bit more presence in our lives, of the stabbursnisse, the goblin that lives in our barns and storehouses!

Jeg tror på nissen!

Ikke julenissen. Eller tykk, rund, blid Santa med alver som hjelpere. Nei, jeg snakker om stabbursnissen og fjøsnissen og låvenissen. De små, tynne med spisse ører og ondskapsfullt flir. De arrige, uforsonlige, usynlige, som kan stelle til alt slags ugagn, og som ser alt vi gjør.

Om vi sparker til katta, eller mister besinnelsen og gir en av ungene en ørefik, når vi tror at ingen ser det… nissen ser! Om noen skulle være så late at de ikke gidder stelle pent med dyra sine, om alle mennesker fortsatt bare tror godt om dem, nissen vet sannheten. Alt du gjør mot noen som er svakere enn deg, nissen ser det, og nissen tilgir aldri.

Han følger med og ser alt som barna gjør, også, selvsagt. Om en av ungene plager katta, ødelegger fugleredet, skremmer hestene… nissen ser det. Om en unge forsøker å klatre opp for å nå kakeboksen på den øverste hylla på kjøkkenet, så kan det vel hende at nissen støtter stolen litt. Men om storebror stjeler en kake fra lillebror, da blir nissen svart i blikket. Vi husker det nok selv, fra barndommen, at om vi fant på å smøre grønnsåpe på trillebårhåndtakene så hørte vi kanskje nissen knegge og le godt i skjegget. Men om vi fant på å erte hanekyllingene for å få dem til å sloss, da kjente vi plutselig blikket fra nissen i nakken, og det var ikke trivelig.

Når nissen først har blitt sint, så er det ikke noen ende på ugagn han kan stelle i stand. Da går det meste på tverke, og uansett hvor hardt vi prøver så er det umulig å lykkes med det vi gjør. Innerst inne vet vi jo hvorfor gjerdet ble skeivt og skapdøra aldri vil lukke ordentlig. Vi kan prøve om igjenn, gang etter gang, men like skeivt blir det. Og å kjøpe skrapelodd ville nok være bortkastede penger.

Nissen er en arrig, langsint liten tass, som det ikke er lett å blidgjøre. All falskhet blir lett gjennomskuet. Han sitter der på skuldra og hånler: «Ja, nå var du vel snill, så oppriktig uselvisk…» Å rømme nytter jo heller ikke, nissen klarer alltid å gjemme seg i flyttelasset. Så det er nok best å passe på å ikke komme på vrangsida! Før i tida hendte det vel at foreldre skremte ungene med nissen, så de fikk angst av det. Voksne kan også bli helt handlingslammet om de alltid ser seg selv gjennom nissens mest fordømmende blikk, Selma Lagerløf har noen glimrende beskrivelser av det. Så det er med denne respekten for nissen, som det er med det meste annet: Alt med måte.

Nå kan det hende at vi kunne ha godt av litt mer tilstedeværelse fra stabbursnissen!