Påskens viktigste budskap

Hva er den viktigste dagen i påsken? Var det en dag lenge før?

Påsken, med sitt dramatiske innhold, er selve starten på kristendommen. Påskemorgen er oppstandelsen, Jesu seier over døden! Og den seieren fikk slik en enorm betydning og førte til omveltninger og banet vei for en helt ny verdensorden ... på grunn av skjærtorsdag.

Natverden og den nye pakt som Jesus instiftet mellom Gud og oss mennesker. Vinen og brødet. Det er selve grunnstenen. Uten det så hadde vi fortsatt vært underlagt fariseernes nidkjære, undertrykkende og menneskeskapte regler og forordninger. Det var på grunn av den nye pakten, de nye løftene, at Jesu seier satte oss fri.

Men det som gjorde alt dette mulig var jo at Jesus overvant fristelsene fra Satan. Matteus forteller i det fjerde kapittelet om fristelsene. Å gjøre stener til brød, altså ubegrensede resurser. Makt og rikdom. Og å få englene til å beskytte ham, så ingenting kunne skade ham. Tenk om Jesus hadde hørt på djevelen, tenk om han hadde feiget ut og brukt sin makt til å finne en måte å unngå lidelsen som han visste at ventet ham! Da ville hele det gudommelige "prosjekt frelse" vært over nesten før det hadde begynt. Rett etter at Johannes hadde utpekt Jesus, og den hellige ånd hadde vist folket at han var gudommelig.

Men han var også menneske. Kjøtt og blod, akkurat som oss. Og for oss mennesker så er det en forlokkende tanke å aldri trenge bekymre seg for neste måltid, selvsagt. Enda mer forlokkende er tanken om ubegrenset makt, og popularitet. Han må da ha tenkt på hvordan det kunne vært, å være keiser eller statsleder. Gi ordre og motta folkets hyllest.... det kunne vel være menneskelig å finne argumenter for at det ville være en bedre plan enn å ofre livet for oss!

Enda mer menneskelig ville det vært å vurdere Satans forslag om å be englene sørge for at han aldri ble skadet! At det kunne finnes en måte, slik at det ikke ble han som måtte lide. Tenk på alle disse falske vennene, disse som skulle vende seg mot ham når de innså at han sto fast på sin ikke-volds linje. En av dem kunne vel få lov til å oppleve all den action som de fablet om! Mens han selv ble båret på engle-hender og skånet for all lidelse og smerte! Det ville vært veldig menneskelig å tenke slik.

Og Jesus var menneske. Derfor følte han nok egoisme og feighet, akurat som oss. Men han overvant feigheten. Han vant over Satan. Han sa: "Vik fra meg" og fortsatte på veien som til slutt skulle føre til Golgata. Og den seieren, seieren over Satan og feighet og egoisme og grådighet, var ikke det den viktigste seieren? Var ikke det grunnlaget for skjærtorsdag og påskemorgen?

Og så er det vel opp til oss, da, hver og en, å forsøke etter beste evne å følge hans eksempel.

Krim gjør som vi gjorde i 1905.... sier farvel til nedlatende storebror

Anekdoter fra Ukrainia. Den første fra konsulatet i Oslo, i forbindelse med søknad om visum. Kanskje kunne dette vært en historie om forholdet mellom Norge og Sverige hundre år tidligere? Eller....

Dette var mens jeg var involvert i reisebransjen, og etter at Budapest og Riga virkelig hadde sjarmert de mest kresne kunder hadde jeg fått stor tro på det tidligere øst-Europa.

Min utvidelse av egen horisont og komfortsone var dels begrunnet i ishockey-aramngementer, og dels motivert av egne drømmer og fantasier. En av disse var å oppleve Krim-halvøya. Alt fra gamle klostre til nasjonalparker, vinåkre til mystiske grotter. Og selvsagt havnebyer og festninger fra alle forskjellige epoker og kulturer!

Det må ha vært omkring 2005, søknad om turistvisum ble avsendt på helt ordinær måte. Alikevel var det innledende svaret en invitasjon til møte og orientering med en ofisiell representant utnevnt til å håndtere reiselivet og turismen... altså nettoppp det jeg hadde ønsket å unngå. Men noen ganger gjør man som man blir bedt om, særlig når man har store håp knyttet til en visumsøknad.

Innledningsvis førte dette til en viss paranoia..... hvordan kan de vite hva jeg jobber med, hvor nøye følger de med!!!!!! Så oppdager jeg hvor få besøkende de faktisk har, at hver søknad er en liten begivenhet for dem. Nesten så man føler seg litt forpliktet? Så der sitter jeg, da..... i timer! Og ser på lysbilder av flunkende nye skiannlegg, moteller, vannparker.... det meste som middelsturister forventer å finne når de reiser til Sverige. Alt nybygd og med midler fra Italia, Sveits... jeg forstår at Ukrainere er ikke dumme og at de vet hvordan man skal opptre i markedet for risikokapital. Jeg har noen ørsmå innvendinger.... at slike opplevelser finner mine kunder lett, uten å behøve å betale for en veldig dyr flyreise og samtidig våge seg inn i ukjent ikke-vestlig territorium.

Dernest, at det er Krim, den Russiske rivieraen, det multikulturelle Europeiske høydepunktet, og samtidig et av de mest grusomme minnene om krig og lidelse, som jeg virkelig drømmer om å oppleve. Kanskje også lære å kjenne for å vise til andre? Min Ukrainske vert er ulastelig anntrukket og ikke mindre imponerende opplært. Han kan parerer ethvert forsøk på spørsmål, og han blokkerer de beste i enhver diskusjon uten noensinne å slutte å smile.

Men på sin mildt insisterende måte klarer han å hamre inn budskapet: Krimhalvøya er ikke et sted for turisme! De aller fleste som bor der er Russere, og ellers er det mange forskjellige minioriteter. Alle har det til felles at de er uberegnlige og udisiplinerte. Og uensartet! Visste jeg at hver by der har minst to forskjellige navn, på forskjellige språk?

Nei, jeg må nok desverre forstå og innse, sier han, at innbyggerne på krim, de er ikke virkelig ensartet, disiplinerte, siviliserte.... de er simpelthen ikke slik som han og meg.....

Vel, snakk for deg selv ;) Jeg forelsket meg i Krim, et temmelig villt, uforutsigbart sted med så utrolig mye å oppleve. Det året ble Feodosia kåret til årets ferieby av Rough Guides!!!!!!!! Ikke dårlig av en ukjent liten by, langt fra nærmeste flyplass, og i et land hvor myndighetene forsøkte å skremme turistene vekk fra hele området!

Og et land som ikke har vist vilje til å gjøre som Sverige gjorde, la de okuperte områdene få styre seg selv om de er så misfornøyde at det kan bli farlig. Vi kan da ikke godt feire vår egen løsrivelse fra Sverige uten samtidig å unne innbyggerne på Krim det samme? De har da minst like legitime grunner!

Dessuten tror jeg faktisk ikke at svenskene virkelig hadde så alvorlige fordommer mot oss, broderfolket?

Oslo-bunaden .... the story of an inspiring needlework.

The skirt is adorned with vivid wild flowers embroidered over an added piece of grey cloth. The way that clever women in Oslo always have adapted skirt length for fashion, or as the children grew. To make your clothes last longer, the resources to be better utilized. One design feature is that the different colors of fabric is suitable for different embroidery, bluebells show wel on light gray background, and white cow parsley stand out against the blue. Even more beautiful is the reminder of austerity combined with creativity, joy and unrestrained beatyseaking.



Wild flowers, they are like ordinary people .... each one is exactly the way they were created to be and grow right where they fit best. Many traditional "rose-stakker", skirts with free embrodery, have more stylized flowers and more baroque elements. For Oslo, the wild and untamed fits better!

On the pocket, or purse, we see the city's patron saint and symbol, St. Halvar. He comes back with the arrows that killed him and the mill stone that was used to lower him in the fjord. The evidence of the crime. To accuse the guilty. A medieval version of CSI and Criminal Minds, and all the other adventure series on TV where the culprit is always revieled by evidence.



Some images of Halvar also shows a woman, part of the myth is that he was killed because he protected her. But it is the justice and civil rights theme that have made him a popular and appropriate protector of Oslo. The city where neither king nor bishop had any real power center, where residents took all important decisions in comunion. For instance, to decline when King Christian the Fourth put forward plans to build a new city, at the fortress cliff, to facilitate protection against enemies. According to the oficial history, it was because of private ownership and the uncertainty as to whether they would get plots equal to what they had. But it was probably also the reluctance to live in a regulated king's city.

When attacking Swedes got the brave citizens to change their minds, the result was the world's first city with its own police regulations to protect citizens' rights. We have ancient traditions of self-government and democracy in this country. The kings and rulers did not have forces to use against his own people, the police have been to safeguard citizens. Nowhere has this idea been as strong as here in Vika, Oslos bay.

This important principle must never be allowed to be undermined and eroded by apathy and docility. Certainly there were threats to the rule of law in the past, conflicts between different wiews on society and struggle for tolerance, often in contrast to the defense of existing power structures. But we must not think that the conflicts belong only in the past, or that the present organization is the perfect, or that it relieves us of individual responsibility. Today it is easy to be blinded by modern technology and overrun by professional languages. A district court judge told me about the frustrations she felt because laymen judges have an idea that fingerprint is a foolproof identification, something mysterious that is matched by an infallible computer .... because they have seen this on TV!

Critical thinking is more important now, than ever before. As is the need for individualism, creativity, uniqueness, and also a sense of belonging and roots, and local patriotism.

It was not until 1947 that Oslo got its own "bunad", traditional costume. Finally, it was possible to show that you belonged in our capital. It has always been quite common to be Nordlending, Sogning or Totning, temporarily staying in Oslo. In three generations .... When local patriotism finally got a visible expression, it was very apropriate to find the inspiration in the forest, the city's soul. And the silver is inspired by Maridalnes industry and machinery. This is a costume for Oskar Braaten city, for the people that Rudolf Nilsen wrote about, the streets from Lillebjørn Nilsens songs. Much like Bruce Springsteen, the strength and pride of the working class. A dress that is completely unlike any traditional dresses, as befits a unique city!

Oslo-drakta.... fortellingen om et utrolig inspirerende håndarbeid.

Stakken er prydet med naturtro villblomster, brodert over et innfelt tøystykke. Slik nevenyttige Oslo-jenter har tilpasset skjørtelengden etter mote og ettersom barna vokste. Slik man alltid har fått klærne til å vare lenger, resursene bli utnyttet bedre. En sak er at de forskjellige fargene på tøyet passer bra til broderiet, blåklokkene kommer på lysegrå bakgrunn og hvite hundekjeks står ut mot det blå. Enda vakrere er påminnelsen om nøysomhet kombinert med skaperglede, kreativitet og ubeskjeden pyntetrang.



Villblomstene er som folk flest, de.... hver og en er akkurat slik de var skapt til å være, og vokser akkurat der de passer best. Mange rose-stakker har mer stiliserte blomster, og mer barokke innslag. For Oslo passer det bedre med det ukuelige, ville!

På lauslomma, veska, er byens skytshelgen og symbol, St. Halvar. Han kommer tilbake med pilene som drepte ham og møllesteinen som ble brukt til å senke ham i fjorden. Bevisene på forbrytelsen. For å anklage de skyldige. En middelaldersk utgave av CSI og Criminal minds, og alle de andre eventyr-seriene på TV hvor de skyldige alltid blir felt av beviser.



Noen avbildninger av Halvar viser også en kvinne, en del av myten går ut på at han ble drept fordi han beskyttet henne. Men det er dette med rettferdighet og borgerrettigheter som har gjort ham til en populær og passende beskytter for Oslo. Denne byen hvor hverken konge eller biskop hadde noe egentlig maktsentrum, hvor innbyggerne tok alle viktige beslutninger i fellesskap. Som å avslå da kong Christian den fjerde la fram planer om å bygge en helt ny by, under festningsklippen, for å letter kunne beskytte mot fiender. I følge historien var det på grunn av privat eiendomsrett og usikkerhet knyttet til om de ville få like store tomter som de hadde. Men det var nok også motvilje mot å flytte til en regulert kongs-by.

Da angripende svensker fikk byens brave borgere til å ombestemme seg, så ble resultatet verdens første by med egne politivedtekter for å beskytte innbyggernes rettigheter. Vi har eldgamle tradisjoner for selvstyre og demokrati her i landet. Vi har hatt lite av at konger og herskere hadde maktmidler mot egen befolkning, politi har vært for å trygge innbyggerne. Ingen steder har denne tanken vært så sterk som nettopp i Vika.

Dette viktige prinsippet må aldri få lov å bli uthult og undergravd av apati og føyelighet. Visst var det trusler mot rettsikkerheten i tidligere tider, brytninger mellom samfunnsyn og kamp for toleranse, ofte i motsetning til forsvar av bestående maktstrukturer og definisjonsrett. Men vi må ikke tro at brytninger hører fortiden til, eller at dagens organisering er den perfekte, eller at den fritar oss for individuelt ansvar. I dag er det lett å bli blendet av moderne teknologi og overkjørt av myndighetspersoners maktspråk. En tingrettsdommer fortalte meg om frustrasjoner hun følte fordi meddommere har en forestilling om at fingeravtrykk er en bombesikker identifikasjon, noe mystisk som blir matchet av en ufeilbarlig datamaskin.... for det har de jo sett på TV!

Behovet for kritisk tenkning er større enn noen gang. Som behovet for individualisme, skaperglede, egenart, og også tilhørighet og lokalstolthet.

Det var i 1947 at Oslo fikk sin egen bunad. Endelig ble det mulig å vise at man faktisk hadde tilhørighet til hovedstaden vår, det har alltid vært ganske vanlig å være Nordlending, Sogning eller Totning midlertidig bosatt i Oslo. I 3 generasjoner.... Da lokalpatriotismen endelig fikk et synlig utrykk var det helt naturlig å ta utgangspunkt i Marka, byens sjel. Og sølvet er inspirert av Maridalens industri og maskiner. Dette er en festdrakt for Oskar Braatens by, for de menneskene som Rudolf Nilsen skrev om, de gatene som Lillebjørn Nilsen synger om. En drakt som er helt ulik alle andre folkedrakter, slik det passer seg for en unik by!

Akademisk feminisme. En observerende case-studie.

«Det er jo noe med hjernen vår som gjør at vi jenter aldri kan forstå vinkler og sånt, det er derfor det er umulig for oss å manøvrere en tilhenger.»

Damen som sier dette hadde engang kommet hit til bygda som lektor og pågående, aggressiv feminist. Den gangen så hun det som sitt kall i livet å oppdra oss uopplyste vanlige folk, og bringe kvinnekampen til Toten. Nå, i godt moden alder, sitter hun her på fest og mimrer lett overbærende om hvor feil det var å tro at jenter kunne klare alt som gutter kan.

Snakker om den gangen hun veltet en traktorhenger med poteter i Lena-gata, så trafikken ble stoppet i mange timer.

Det var oss helt vanlige jentene som fikk svi for det. Alle jenter som jobbet på gård, som hentet materialer på saga til husbygging, som kjørte ved eller kjørte søppel. Plutselig var damer med henger et hett diskusjonstema, eller et takknemlig vitsemål og mobbeobjekt, alt ettersom.

Det var denne feminist-dama som brukte minst halvparten av undervisningstida på såkalte komunikasjons-øvinger. Hun behandlet gutter som voldsforbrytere om de våget å åpne munnen, og la aldri skjul på at kampen mellom kjønnene er en plikt for alle kvinner.

Nå var det enkelte av oss jenter som hadde fedre, brødre og venner som var gutter. Det var enkelte av oss som hadde en inngrodd motvilje mot urettferdighet, uansett hvilken vei det gikk. Det var til og med enkelte av oss som var så uopplyste og så uvitende at vi hadde gutter som kjærester… selv om jeg personlig hadde noen tanter i familien som for lengst hadde avkrevd alle småjenter løfte om at de aldri skulle lage mat for en mann.

Vår nye feminist-lærer klarte allikevel å skape en kamp-situasjon. Hun klarte faktisk å skape et slikt klima av motsetninger mellom grupper at læringsmiljøet ble helt ødelagt. For de fleste guttene, for oss jenter som ikke var så flinke til å innordne oss og si det som var forventet og følge makta. Og jeg tror også for de snille, lydige jentene som ble hennes disipler, og som alltid fikk gjøre omtrent hva de ville og slapp noen krav eller anstrengelser.

Den eneste kampen jeg hadde kjempet var retten til å delta i hopprenn. Den kampen som nå endelig er vunnet! Fra vi var ganske små, så var det noen som likte hopping, og noen som ikke skjønte hvor gøy det var! Jenter som gutter. Og det var snille foreldre som hjalp oss å lage bakker og målebånd, helt vanlige voksne som ikke visste bedre. Så det var først i storskolen at jeg lærte hva som er naturlig for meg.

Den gangen, på 70-tallet, var det skolene som arrangerte de prestige-fylte lokaloppgjørene. Og lærerne var akademikere med klare oppfatninger av den naturlige, medfødte forskjellen mellom jenter og gutter. Selv om de kvinnelige lærerne ville sendt oss til rektor om vi omtalte dem som lærerinner, så var de helt enige i at under hopprenn skulle gutta konkurrere, og jentene heie på sitt lag. Den eneste øvelsen som var tillat for jenter var langrenn, det var bra for det var ikke farlig og det oppøvde utholdenhet og disiplin.

Senere i livet har jeg alltid lurt litt på dette…. Alle de mennene som trives med å se sport på TV, og være tilskuere, de må vel kunne kategoriseres som ultra-feminine, de, da? Hmmmm Denne diskrimineringen førte meg inn i den lokale avdelingen av Brød og Roser. Der traff jeg noen herlige mennesker! Men da denne feminist-dama kom skapte det splittelse i gjengen. Mange innså at vi hadde noen lunkne og diskutable holdninger som vi måtte ta et oppgjør med, siden vi kunne samarbeide som vi gjorde med gutter. Det var ikke enkelt å bli stemplet som forræder!

Jeg hadde et fortrinn fordi jeg hadde truffet på slike urbane, akademiske feminister før. Og hadde ganske sterke følelser i forhold til det! Jeg hadde sommerjobb på Lindøya noen somre, som snekker. Det er et helt herlig sted, og jeg elsker fortsatt øyene i Oslofjorden. Men det var ikke så greit for ei ungjente å bli turistattraksjon og maskot for horder av politiske kvinnegrupper. De kom i flokk og følge med ferga ut, og de første som hadde hørt om meg ledet an som guider, stoppet og pekte. Der er hun. Se selv: Ungjente med hammer!

Skulle gjerne ha brukt den på dem! Noen kom til og med med tilrop, skulle liksom oppmuntre meg, eller noe? Stå på, så flott, ikke la deg stoppe eller kue. Kue av hvem? Ikke arbeidskameratene mine, i alle fall. De var pinlig brydde og visste ikke helt hvordan de skulle hjelpe meg.

Så når en slik dame dukket opp på Toten, og forlangte solidaritet og lojalitet, så følte jeg veldig lite trang til å adlyde. For å si det mildt. Men mange av vennene mine innså at de burde gjøre som hun sa. At vi må ta denne kampen, dette oppgjøret. Vi må stå sammen… selv om det betyr å vende ryggen til venner som har støttes oss helhjertet i det som var viktige saker for oss. Sånn helt praktisk, lokalt. For det er det store bildet som teller. Og der er menn motstanderen. Punktum.



Og nå sitter hun her, mange år etterpå, og snakker om hvor dumme «vi» var. Snakker fortsatt som alle var som henne. Som om vi alle hadde vokst opp i beskyttet miljø på vestkanten og blitt tillært ubehjelpelige, fordi det er feminint.

Hun kan ikke klare å ta inn over seg at jeg mener det er ganske uproblematisk å lese en teknisk tegning over et bygg, og visualisere det ferdige huset. Jeg kjenner jenter som har utdannet seg til tekniske tegnere og arkitekter, det må da hun også vite om!

Så kanskje det er hennes hjerne, som ikke er i stand til å begripe vinkler? Eller visualisere tredimensjonalt?

Det er fest… Vertinnen har invitert dama fordi hun mente det skulle være hyggelig å mimre sammen. Jeg skal forsøke å ikke bli provosert. Jeg tar et glass vin til, og tenker på at kanskje denne feminist-dama våres faktisk er en av dem som virkelig hyler når hun ser en mus eller en edderkopp, og kaster seg i armene på nærmeste mann?



Og da er det at jeg innser det! Visst er det sant at det er forskjell på hjernene våre. Ikke etter hvilket kjønn vi har, men etter hvor mye vi har fått mulighet til å øve på å kjøre med henger. På å treffe en spiker med hammeren. På å sette på en melkemaskin på et jur. På å mekke moped. Kort sagt, på å gjøre ting som krever litt presisjon og såkalt håndlag, slikt som utvikler en hjerne.

De som tror at det er på grunn av røropplegget sitt at de ikke kan løse grunnleggende praktiske oppgaver, bør la være å generalisere.

Vi andre må slutte å høre på de politisk korrekte akademikerne med sine prinsipielle, teoretiske løsninger. Vi må slutte å la dem gi oss dårlig samvittighet for å faktisk være mennesker. Slutte å tro på at å være anonyme lønnsslaver på heltid er frihet. Vi må ta tilbake retten til å være del av et mangfold.

Det finnes ingen grunn til å la seg diktere av mennesker som egentlig, innerst inne, mener at jenter er programmert til å være fjollete, søte, knisende dukker på leting etter en drømmeprins på hvit hest!

Feminist-dama har kommet fram til å føle ansvar og stor beklagelse i forhold til de stakkars småjentene som ble sendt utfor hoppbakken, før konkurransen, bare på trass. Jeg stopper meg selv, det er ingen vits i å forsøke å få henne til å se det fra vår side allikevel.

Jeg bare gleder meg over tanken på at i dag kan alle de jentene som har lyst få lov til å hoppe alt de vil! Og ikke minst, de guttene som er redde for å sette utfor, får lov til å slippe!

Pretty people

The very last time I talked with my great-grandmother, we had a discussion about a headscarf that she did not want to wear. It was late autumn, and very stormy weather. I was running after her, with this thick, warm, practical garment that my grandmother had wanted to lend to her. But headscarf was something for the barn, when milking the cow, or for working in the fields! In my childish certainty I explained to her, that in this weather, in a dark night, on a small back-road, there would be nobody else to see what she is wearing or how she looks. Guaranteed! That is when she stops, turns to look at me, and says: But I will know it myself!

I followed her all the way back to her house, then I walked alone in the night thinking about what I had just learned. About self-respect and dignity.

From younger relatives I had learned that it is what is inside of us, that matters. That it is shallow and stupid to be concerned about appearances and beauty. This was the generation of men who would be stopped in the door of a restaurant because they did not wear a tie, and then go back to the same restaurant the next week-end. Still without a tie. This was the generation of aunts wearing natural coloured linen tunic, or funny Marimekko flower-patterns. It was the age of hippies and flower-power, and children of nature!

For us who grew up in the wake of the big youth rebellion, it became natural to use very long time putting on make-up in such a way that nobody could see we had used anything. My grandmother would spend 5 minutes putting on lipstick, powder and rouge to look pretty. My aunt would spend 30 minutes, using all kinds of products, to look natural. I had from an early age internalized the concept of natural beauty, and the opposite was vain goat.

Then my great-grandmother managed to shatter my simple, childish understanding of division between absolute right and wrong.

I had been used to my great-grandfathers outrage over TV close-up of skiers and other athletes with snot and drool all over the face. I have to agree with him, it would take them just a second to wipe their face. When he was a young man, he jumped in the Holmenkollen and competed in long races, and still he never let anyone see him “looking like a savage”. The answer he usually got, was that in the modern world we have more professional attitude, today sports are all about results and performing, and not about looking good.

Really? To me it seems that sports are entertainment and circus, now more than ever. Is it not arrogant, not to care about how they appear, for the TV viewers who in the end pay the costs? Or maybe this is about different images, different ideals, carefully built and maintained by media advisors with knowledge of what will appeal to the different groups of audience.

Some athletes manage to combine a healthy desire to look good, with serious performance and results that demands respect! I am still waiting for a commercial to tell me what brand of make-up our women’s handball-team uses, I think they put it to the test much more than those movie stars we see in every add!

In the 1960s young people who dressed in protest risked being spitted at by enraged people. They broke the norms. Men with long beards supposedly showed the world that they did not care to look decent in presence of women. They looked like lumberjacks working in the forest the whole week. To not bother to shave, that was to show disrespect for the ladies… according to the older generation.

The worst was, they did not wear a hat! Bareheaded men were breaking a strong taboo, and challenging all social rules. And they knew it! According to my father, James Dean and Marlon Brando launched a delayed rebellion among boys, and they had a lot of catching up to do to get the same freedom as women.

Families on the beach, she in modern swimsuit with nice low-cut neck, he in his ordinary cotton underwear, T-shirt and shorts. Or in traditional swimsuit with arms! Because it was important to not be intrusive, hairy chests would not be nice to look at.

Young girls should wait until they grew older, before dressing up. Especially traditional costume jewellery, what we call bosom-silver and wife-belt. And all sorts of nice hats. That was for the older women. The young ones, they were pretty themselves, did not need anything extra. The older we get, the more we need to make an effort! And the more we need to hide… grey hair should be covered!

Thoose women who used to go to the shop wearing hairpins and headscarf. You do not see that anymore, but the cheap jogging suit makes the same statement. That they do not care about how they look, or what people think. Is this independence, being self-contained, or is it lack of respect for other people they meet?

Almost hundred years ago we had a writer, Margrethe Munthe, she is famous for her educational songs. She wanted to teach young people good manners! Every Norwegian know the song about the bad by who have to stop rushing into the house without removing his hat. How rude! When kids do this now, wear a knitted hat indoors, is it rebelling? A new generation against Munthe? Is it lack of respect for the host? Or is it just vanity, they do not want to show their hat-hairdo to the world?

Would anyone sit down at a table with head still covered? We have an expression in Norway, to grow up in a home with furniture… that means to learn the basics, about how to behave and what not to do. Maybe keeping the hat on in presence of food shows you did not see much furniture.

High heels, are they the ultimate surrender to fashion, to men’s expectations? Or a way to feel taller, tougher, unapproachable, even a little dangerous?

Second-hand clothes, grand-dad`s shirts, black clothes and dark make-up, it can all be a rebellion against consumer society, or it can just be a young person not at ease in her own body. It can be hard to come to terms with puberty changes and adult body, to accept that from now on you have boobs and hips.

On top of all this, in addition to all the social, constructed meaning embedded in clothing, we even have to relate to an unforgiving climate! Wearing trousers to a party instead of a dress, it does not necessarily mean that a women is trying to make any statement, or that she thinks suits are more sexy. It might just be that she already had pneumonia once this winter, and she does not need it again.

We might fool ourselves into thinking what we wear is our own decision, that we are free to choose every morning. Think again! Every last detail is a statement, a communication to the world.

Self-respect and respect for those who see me, or superficially focusing on appearances?

Informal and natural, or sloppy and lazy?

Individualistic and reflected, or rude and offending?

And to all those who are now laughing at this, thinking it is just stupid: Tell me honestly if you never phoned or texted to a friend to ask what she planned to wear to a party or a dinner. We sometimes want to look our very best, but of course not overdo it!

Pene mennesker

Den aller siste samtalen jeg hadde med min oldemor handlet om at hun nektet å ta på seg et skaut. Det var et forferdelig uvær, og jeg løp etter henne med et tykt, grovt, praktisk hodeplagg som min bestemor hadde forsøkt forgjeves å låne bort. Skaut var noe man brukte i fjøset eller på jordet! Jeg forklarte henne med en unges skråsikre overbevisning at hun var bare dum. At i dette været, så sent på kvelden, og langs ei lite brukt gutu, så var det garantert ingen som ville se hva hun hadde på seg eller hvordan hun så ut. Da stoppet min kjære oldemor, snudde seg og så alvorlig på meg og sa: Men jeg vil vite det selv!

Jeg fulgte henne helt hjem, og etterpå gikk jeg alene i mørket og tenkte på hva jeg hadde lært den kvelden. Om selvrespekt. Av yngre slektninger hadde jeg lært at det er det indre som teller. At det er overfladisk og dumt å være opptatt av ytre skjønnhet. Det var generasjonen av menn som ble stoppet i døra på restauranten fordi de ikke hadde slips, og som gikk tilbake til den samme restauranten neste helg. Fortsatt uten slips. Det var tantene i naturfarget lintunika, eller sprudlende Marimekko-blomster. For oss som vokste opp i kjølvannet av det store ungdomsopprøret ble det helt naturlig å bruke lang tid på å sminke seg slik at ingen kunne se at man brukte sminke. Min bestemor brukte noen minutter på pudder, rouge og leppestift, for å se pen ut, mens min tante brukte en halv time på alle mulige produkter for å se naturlig ut. Og jeg hadde grundig internalisert begrepene naturlig vakker, og motsatsen jålete geit.

Men oldemor klarte altså å ødelegge min enkle, barnlige inndeling i riktig og galt.

Jeg var jo vant til at oldefar ergret seg usigelig over å se nærbilde på TV av skiløperes snør og sikkel. Jeg er fortsatt litt enig med ham i at det ville ikke tatt mange sekundene å tørke av seg. Da han var ung hadde han hoppet i Holmenkollen og gått lange skirenn, og aldri latt noen se ham «se ut som en villmann». Svaret han vanligvis fikk var at idrett har blitt litt mer seriøst, og at nå handler det om å prestere, om resultater, og ikke om å se pen ut.

Virkelig? Er ikke idrett mer enn noensinne et underholdnings-sirkus? Og er det ikke litt arrogant å ikke bry seg om hvordan man ser ut foran TV-seerne som i siste instans alltid betaler for å se skiløperne? Eller er det snakk om forskjellige image, forskjellige idealer, og den enkelte utøveren velger den stilen som har mest appell til det publikumet som medierådgiverne anbefaler…

Noen idrettsutøvere klarer å kombinere sunn interesse for å ta vare på eget utseende, med seriøs innsats og resultater som det står respekt av. Jeg venter på at å få vite hvilket kosmetikk-merke som Camilla Herrem og de andre håndballjentene bruker. Jeg tror at de stiller produktene ovenfor litt større utfordringer enn de filmstjernene som reklamen viser oss!

På 60-tallet kunne ungdommer som var feil kledd risikere å bli spyttet etter av pene mennesker. De brøt med normene. Menn som hadde langt, ustelt skjegg demonstrerte at de ikke gadd bry seg om å se ordentlige ut når de møtte damer. De så ut slik som menn kunne gjøre i uka, når de lå på skauen for å hogge tømmer. Ved ikke å gidde å engang barbere seg, så signaliserte de en forakt og manglende respekt for kvinner… i føle den eldre generasjonen.

Dessuten gikk de uten hatt eller lue! Barhodede menn brøt tabuer og utfordret sosiale regler, og de visste det! Min far mente at Marlon Brando og James Dean hadde satt i gang et forsinket opprør blant menn, og at de hadde mye å ta igjen før de hadde samme frihet som damene.

Familier på badestranda, hun i moderne, utringet badedrakt, han i makkotrøye og korte underbukser. Eller hel badedrakt med ermer! Fordi man ikke ville være påtrengende naken, og fordi hårete mannekropper ville tatt fra folk matlysta?

At ungjentene skulle vente til de ble eldre, før de begynte å pynte seg. Særlig bunad-smykker, bringesølv og kjærring-belter, og alle slags hatter, det var for de eldre. De unge var pene nok selv, til eldre man blir til mer må man anstrenge seg! Og til mer bør man skjule… det er grått hår som bør dekkes til!

Damer som gikk i butikken med skaut og hår-ruller. Det ser man ikke ofte lenger, men grilldressen gjør vel samme nytta? Å signalisere at man mener det er det indre som teller, og at utseende ikke er viktig, eller rett og slett at man ikke har så mye respekt for de man måtte møte?

-Nei, nei gutt, dette må bli slutt… Å beholde lua på innendørs, er det en markering av opprør, enda en generasjon mot Margrehte Munthe? Er det mangel på respekt mot vertskapet? Eller er det ganske enkelt forfengelighet, at man ikke vil vise omverdenen en lue-sveis? Er det noen som ville sette seg til bords uten å ta av seg på hodet? Eller er det å vise at man ikke kommer fra et møblert hjem?

Høye hæler, er det den ultimate underkastelse for moter, å etterkomme ønske fra mennene om hvordan damer skal se ut? Eller er det litt fint å føle seg høyere, litt tøff og utilnærmelig, og kanskje litt farlig?

Loppis-klær, bestefars trøyer, svarte klær og mørk sminke, det kan være opprør mot kjøpepress og motekultur, eller det kan være utrykk for at man ikke helt trives med en kropp i forandring. Det kan være ganske vanskelig å finne seg til rette i den nye kroppen, og akseptere at heretter har man pupper og rompe!

Og på toppen av det hele, vi må faktisk av og til forholde oss til beskyttelse mot et barskt klima, også! Å gå i bukser i stedet for skjørt på en fest behøver hverken være noen markering, eller fordi dress kan være litt sexy. Det kan ganske enkelt være at man allerede har hatt en lungebetennelse den vinteren og ikke lengter etter flere. Vi innbiller oss kanskje at vi kler på oss om morgenen det vi selv har lyst til, etter eget valg. Tro om igjen… hver minste detalj er en kommunikasjon.

Selvrespekt og respekt for mennesker jeg møter, eller overfladisk overfokusert på utseende?

Uformell og naturlig, eller sjuskete og ustelt?

Individuell og bevisst, eller uhøflig og krenkende?

Og til alle som måtte humre litt nå, og synes at jeg er litt dum: Det finnes ingen av oss som ikke på et eller annet tidspunkt har ringt eller sendt melding til andre for å avtale hva man skal ha på seg, til en fest eller til en middag. Vi vil jo gjerne lufte finstasen, men samtidig være helt sikre på at vi ikke er overpyntet!